Doktoren oppfordret kvinner til å bruke undertøy

I mitt arbeid med boka ”Smak på livet” bestod en del av arbeidet å finne stoff i gamle arkiv om kaffens betydning for våre forfedre. Jeg falt for historien om doktor Muller.

 

Doktor Müller og magesykdommer

Wilhelm Jacobi Müller var distriktslege i Lesja distrikt med bopel på Dovre fra 1871 til 1888. I sine medisinalberetninger kommer det fram at sunnhetstilstanden var god.  Boligene var luftige og lyse, og folket edruelige. Han beskriver også om bølger av barnesykdommer som kusma, kikhoste og meslinger. De kom som epidemier, og kunne føre til hyppige dødsfall. På grunn av gjennomgangstrafikken, og stadige opphold av fremmede på skysstasjonene, kunne det også dukke opp andre alvorlige epidemier som tyfus, dysenteri og difteri. Doktoren oppfordret også kvinnene til å bruke undertøy. Kun få brukte ”Benklæder eller Underklæder af Uld” skrev han. På samme måte, som ved andre steder han hadde gjort tjeneste, var det mye av magesykdommene cardialgi og chronisk gastrit. Müller mente årsaken var overdreven kaffedrikking.

En som ofte vanket hos Müller, var den tyske forfatteren og minoritetsforkjemperen Georg Sauerwein, en av samtidens store språkbegavelser, som behersket 75 språk. Han oppholdt seg jevnlig på Dombås skysstasjon, kalte seg Jørn Jyskar og talte dovremålet like godt som dovringene. Stadig var han innom doktoren for en eller annen plage. Han var visstnok litt av en hypokonder. Her fant Müller en alliert i kampen mot kaffe. Saerwein skrev den gang diktet:

Den fyrste Sækken mæ Kaffe

Vorherre vilde Gullbrandsdølan straffe,

Aa sende hit den fyrste Sækk`n mæ` Kaffe.

For han vart Aarsak, at, um seint, teskiftes,

Di eine taa andre naa forgjiftes.

Kor Folkekraft taa Kaffe` fort vart brote!

            Aa Penge mæ bli øydt, meir ell`n æ go`te.

Gje, Gud gjor`naadogt  Slut mæ`slik ei Straffe,

            Aa send` os snart den siste Sækk`n mæ` Kaffe!

Kilde: En biografi Ellisif Wessel av Steinar Wikan.

Alt den gang ble kaffen knyttet opp til mageproblem og motstanden var hos enkelte ganske stor. Dette står i sterk kontrast til norske myndigheters oppfordring i 1939 som jeg kommer tilbake til i neste blogginnlegg