Tårene kom da nærbutikken stengte

Jeg åpnet lokalavisen og fikk et synlig bevis på folks behov for et samlingssted, et sted der de kunne handle matvarer og møtes over en kopp kaffe.

På grunn av lav omsetning ble Coop butikken på Svorkmo lagt ned i mai 2009. Dette ble en tung dag for befolkningen på tettstedet. Ikke minst for betjeningen som holdt ut til siste kunde forlot lokalet.  Ved siden av de som handlet varer for halv pris i butikken, samlet det seg også en gruppe mennesker i kaféavdelingen. Det ble påpekt av folk der at butikken også var et samlingspunkt. Stedets sjel forsvant liksom når kafeen, samlingsstedet på nærbutikken, ble borte. Folk ble ordentlig forbannet, det ble opprettet en gruppe på facebook, og ordene satt løst:

”På tide att han Sørlien i coop orkla/møre får fingern ut av rævva å skjærpe sæ!!!! coop orkla fikk butikk lokala gratis i sin tid, så det er bare rett å rimelig att Svorkmo bøggen får att lokala sin!!!!!!! Æ får min del boikotte coop orkla/møre sine butikka, håpe flere blir med på den...”

Et av svært mange innlegg på lokalavisens nettside viser et mer avdempet engasjement:

”Synes de e tragisk at butikken på svorkmo bli lagt ned. tænk på di eldre som bor på svorkmo. dæm bruke jo å treffes på lørdagan å drekk kaffe å skravle skit. det bli itj nå my sosialt længer får dæm. det var sentralt helt til butikken i går ble nedlagt. for på svorkmo hadde de både butikk å postkontor å det di trengte til dagligvarer. det er ikke bare for di eldre å gå på vormstad!!! håpe det kjæm en ny butikk på svorkmo.”

Møte med May - Irene

- Det var du, May – Irene Nilsen, som skrev dette innlegget for ett år siden. Nå sitter vi på den nyåpnede kafé avdelingen ett år etter og en ny nærbutikk er åpnet. Skal vi ta det tradisjonelle spørsmålet fra sporten: Hva føler du nå? – Jeg har lyst å gråte av glede, sier hun og ler – jeg er født og oppvokst på dette stedet. Samlingsstedet tidligere var Samvirkelaget og kafeen. Der var nyhetssentralen, det sosiale treffstedet. Jeg vokste opp med historier fra gammelgutta, vi hadde lange ører som barn. Da butikken ble lagt ned forsvant alt dette. De eldre ble sittende inne, miljøet smuldret opp. - Du er rimelig opptatt av de eldres situasjon til å være knapt tjue år gammel? – Det er ikke så rart, jeg er utdannet hjelpepleier og har hatt min praksisperiode her i bygda. Jeg liker å jobbe med eldre mennesker. Jeg fryder meg over at miljøet er i ferd med å etablere seg igjen, se folk møtes over en kopp kaffe, og høre praten gå. Du vet det å prate sammen er god medisin. Nå håper vi alle at det blir etablert en egen kafé på stedet da fire bord i butikklokalet kan bli i minste laget.

Det slår meg hvor viktig denne kampen for nærbutikk og anledning til å møtes over en kopp kaffe er. På dette tettsted i Orkdal kommune er folk stolte av bygda de bor i. I tillegg til ny butikk har de fått på plass egen barnehage og gangbru. Fra før har de en skole de er glad i. Under samtalen stopper skolebussen utenfor, tar en kort pause for at barna skal kunne gjøre innkjøp. - Uvanlig service, påpeker jeg. En grei bussjåfør, svarer hun – slik er det her.

Kennet og to kammerater setter seg ved sidebordet. Menyen er to boller og en Battery. - Sulten? Han nikker og svelger bollen i ett jafs.

 

Så mye engasjement for et tilbud bestående av noen bord og en kaffeautomat. – Hva er årsaken?  - Her kan vi med god samvittighet rakke ned på regjeringens politikk, være skeptisk til innvandringspolitikken, eller klage på kommunen, svarer en eldre innbygger i det han haster ut med bæreposen. - Ja, tenker jeg, det kan kanskje oppsummeres så enkelt. Den såkalte dårlige samtalen er et undervurdert, men praktfullt sosialt medium. Den kan faktisk gjøre hverdagen til en fest.

 

I sin nyttårstale 2007 kom kong Harald inn på gamle og nye møtesteder i samfunnet. - I gamle dager var det butikkene og kirkebakkene. I dag har vi mobiltelefonen, Facebook og chatterom, sa han. - Det er det samme hva det kalles, men vi trenger dialogen. Vi trenger den gode samtalen, fra den store samfunnsdebatten, til den lille avmælte hverdagspraten. Det er gjerne slik at først når vi har snakket sammen, ser vi hverandre, sa kongen som selv bruker mye av sin tid til å prate med mennesker. – Det er noe av det fineste og mest meningsfulle i hele kongegjerningen, avsluttet han. Det er ikke vanskelig å være enig.