Jeg liker den lille byen ved havet, å komme hit gjør meg alltid oppøst og full av følelser. Jeg husker jeg som barn stod på Varden og myste ut mot det uendelige Atlanterhavet i håp om å se Amerika. Byen er egentlig en fruktbar oase i en steinørken. Ved havna ligger Nordmørskafeen. Den ble åpnet 8. desember 1952 og har vært i sammenhengende drift siden den gang. Konseptet er som det alltid har vært: tradisjonell husmannskost av god kvalitet. Geir Gimnes har jobbet i kafeen sammen med kona og svigerforeldrene i mange år og mye tyder på at sønnen Roar overtar driften når den tid kommer
Jeg spør hva de er mest kjent for. - Det må være blandaball det da, svarer han med et smil om munnen, - den står alltid på dagens meny. I tillegg er bacalaoen vår populær. Vi har vunnet en lokal konkurranse med den to ganger. – Det viktigste er å ha råvarene av første klasse, og samtidig være svært nøye når det gjelder anrettelse, smak og lukt. Vi samarbeider med Operaen i byen. Under Operafestivaluka kommer artistene hit og spiser, og opptrer her på utvalgte lørdager i februar Jeg peker på smilet fra Mattilsynet som henger på veggen. Han tar poenget. - Det skjer rett som det er at ansatte fra Mattilsynet kjøper maten sin her, sier han - det sier vel alt.
Dette er ingen kafé for kaffe latte generasjonen. Her kommer godt modne folk for å spise husmannskost. Jeg bestiller dagens og får en stor porsjon blandaball, fiskesuppe, dessert og kaffe for kun kr. 125,- Det smaker som fordums tid da mor serverte blandaball, men jeg må faktisk innrømme at denne ballen er hakket bedre enn mors. Det skulle ikke være mulig. Under måltidet har jeg panoramautsikten til byens øyer og en nærhet til havna som gjør at jeg formelig lukter salt sjø. Kystekspressen rygger ut og tar av i retning Trondheim. Ivar Senior fra Blakstad rederi ligger ved kai og sundbåten haster fra øy til øy. Jeg sitter ved et bord fra 1967. – Det meste av inventaret er fra den tiden, sier Gimnes. Panelet, ja selv aircondition anlegget. Det sitter kultur i veggene her, og det er slik vi vil ha det.
Tindebestigeren og lærerinnen.
Ved et bord sitter et eldre ektepar. De tilbyr meg en stol. – Vi har vært på legekontroll, sier Oddrun Folde Engvig – vi benytter bybesøket til å spise middag her. – Det var bror min, han Johan, som startet denne kafeen skyter Torstein Engvig inn, bedre middag enn her får du ikke i verden, og jeg vet hva jeg snakker om. Fruen gir han et kakk i siden. Jeg følger opp og spør om han er bereist. Han ler. – Jeg har besteget de fleste fjelltopper som er verd å bestige, sier han – blant annet Mount Blanc i Frankrike og Matterhorn i Sveits. Her i Norge har jeg besteget Romsdalshorn minst 30 ganger i forskjellige ruter. Jeg er født sunn og frisk, og har hjulpet til noe selv. – Det er ordtaket han bruker om seg selv, bryter fruen inn. Men han har alltid vært en sprek kar og nå er han passert 90 år. Torstein forteller han har bodd i byen i alle disse årene. Bankmann og trimgeneral. – Det var slik jeg traff henne, sier han ivrig og peker på fruen – jeg var på vei opp Freikollen tidlig på 60 tallet, og der traff jeg et følge med damer. Jeg merket meg spesielt en av dem, kom i snakk med henne og avtalte å møte henne på kafé i byen. Det var slik det startet for snart femti år siden. Og nå sitter vi her på samme kafé. Det er en oase av fred her på stedet, tid til å la tankene vandre og spise god mat.
Oddrun forteller hun har vært lærer hele sitt voksne liv. – Det var store klasser da jeg begynte som lærer i 1959, sier hun – og det var ikke midler til å følge opp de som hadde problem. Jeg traff nylig en av guttene som slet fælt på skolen her en dag. Han ga meg en klem og kunne fortelle at han ofte tenkte tilbake på skoletiden som en trivelig tid. Det satte jeg stor pris på. Men nå må vi gå, avslutter hun.
Den tause stamgjesten
Jeg lurer meg bort til en enslig mann i syttiårene. Han spiser, som meg, blandaball og fiskesuppe. Han sitter rank i ryggen, har en frisk farge i ansiktet med litt rødmussete kinn som tyder på at han har vært mye ut i frisk luft. Med klare blå øyne ser han på meg og rister på hodet. Han ønsker ingen samtale, jeg forsøker med et smil, men han senker blikket avvisende og fortsetter å spise. Høflig som jeg er, lar jeg mannen være i fred.
Gimnes forteller at mannen har vært stamgjest på stedet i minst 25 år. Han kan ikke minnes at mannen har gått glipp av en eneste middag i løpet av de årene. Gimnes vet ikke hva mannen heter eller hvor han bor. – Han prater aldri med gjestene, sier Gimnes – kun med betjeningen. En meget hyggelig gjest. Lokalavisen har forsøkt seg med intervju, men blitt avvist. Han ønsker rett og slett å være i fred og det respekterer vi selvsagt. Vi er glad i stamgjesten vår.
Jeg takker av og benytter anledningen til å besøke byen som har gått fra å være en fiskerby, nå innhentet av oljealderen. Utviklingen har vært enorm. Jeg avslutter med en tur til Lasken, en av ungdomstidens badeplasser. En liten bukt med dønningen direkte fra storhavet. Her ligger steinene som de gjorde på 50 – 60 tallet, naustet henger knapt sammen lenger, selv taket av bølgeblikk er i ferd med å gå tapt for naturkreftene. Jeg går stien ut mot bergknausene der Atlanterhavet bryter inn mot land. Har byen forandret seg er alt her som før. Stien følger det samme spor jeg fulgte som 14 åring med fisketanga over skulderen. Jeg kjenner faktisk igjen steinen i myra vi brukte å mellomlande i for ikke å bli bløt på beina. Det blåser som det alltid gjør her ute. Berget står som baugen på et skip. Når dønningene slår inn deles de i to og etterlater seg store skyer av hvitt skum. Jeg pakker ut termosen og nyter en kopp varm kaffe, før jeg vender tilbake til motellet og sengen.
Liga from Riga
Jeg våkner tidlig neste morgen. Ute regner det vannrett og det blåser stiv kuling. Eneste selskap i spiserommet er en ung jente. – Do you speak english? spør hun. Vi kommer i prat og hun forteller på flytende engelsk at hun kommer fra Riga i Latvia og at hennes navn er Liga. Jeg forteller om mitt ærend og hun snakker entusiastisk om kafé livet blant studentene i Latvia. Der møtes studenter fra alle kanter av verden på kafé, forteller hun – kafeene er et treffsted uansett bakgrunn og kultur. Det oppstår en atmosfære av vennskap og felles forståelse og samtalene går lett over en kopp kaffe eller te.
Hun forteller hun kommer fra en landsby 20 mil fra Riga og at hennes foreldre er bønder. – Det finnes ikke en kafé i landsbyen, sier hun – jeg var ikke på kafé før jeg begynte å studere. Hjemme koser vi oss helst med peppermynte te. Hun smiler bredt. Jeg spør hva hun gjør her, på et lite motell i Norge. Hun forteller hun praktiserer som lærer ved Langveien ungdomsskole i byen, og at det er en del av hennes utdanning. I fjor praktiserte hun i Østerrike og neste år kunne hun tenke seg å bo i USA. - Vi får se, man vet ikke hva fremtiden bringer, sier hun – men nå må jeg dessverre gå, elevene venter på meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar