Det er noe med kaffe og kvinner

Kaffe er symbolet på kjærligheten. Man elsker den brun, blond og sort, men alltid - varm.

Magedans i Beirut og tyrkisk kaffe

Jeg er på veien igjen, i ferd med å samle stoff til boka "Smak på livet - fra bønner til bord. Jeg tar fergen fra Halsa på Nordmøre.

 

Om bord i fergen våger jeg meg bort til en trailersjåfør. En fyr med ukelange skjeggbuster og en slitt jeans. John er en gammel krigsveteran med tjeneste i Midt Østen og Afrika bak seg. Mange år i FN tjeneste har satt sine spor på godt og vondt.  – Bilde av en gammel kvinne drept av en granat følger meg, sier han – jeg hjemsøkes også av geværsalver og synet av avrevne armer. Men årene har leget sårene og jeg lever et godt liv. Da han får høre at jeg skriver en bok, som blant annet tar for seg kafélivet, blar han opp en historie fra sitt minnealbum. Jeg traff Alice i Beirut, sier han i en lun tone – på en av kafeene der, i en sidegate. Hun underholdt med magedans. Etter dansen kom hun bort til bordet mitt og spurte om jeg ville ha kaffe. Jeg var alene vestlig mann i lokalet, de innfødte røykte shisha og spilte backgammon. Det er et utrolig folkeslag. Når krigen startet holdt folk seg hjemme en ukes tid. Da orket de ikke mer, og utestedene ble igjen fylt opp selv om bombene smalt.

-          Du var ikke urolig?

-          Nei, en ble vant med det. Å gå ut var en sjanse du måtte ta.

Han forteller at hun ble sittende ved bordet hans å prate. - Hennes ord den kvelden levde i meg lang tid etterpå, sier han - hun hadde en sterk trang til å snakke om seg selv og sine bekymringer. Vi har ikke tid til å gå i detaljer, ferga legger snart til, men hun blottet mange arr for meg den kvelden. Neste dag møttes vi på samme sted. Igjen serverte hun meg tyrkisk kaffe med søtsmak, skum på toppen og et lag meg kaffepulver på bunnen. Hun gikk kledd i jeans, og hadde nok å ta i, som vi sier her. Øynene var de dypeste og mørkeste jeg noen gang har sett inn i.

-          Du har ikke lett etter henne?

-          Nei for meg var hun en drøm og den drar jeg av og til fram, som nå. Man trenger ikke leve ut alle sine drømmer.

Du kan du få de mest utrolige historier ut av folk om du er tålmodig og lytter. En kopp kaffe og ferske sveler med sukker kan være et godt utgangspunkt. John takker av, han skal til Sunnmøre med varer. Følgende dikt festet seg i minne etter samtalen

 Regnet kysser en soldat på munnen.

lett lener hun seg mot ham,

lukter krutt og blå bensin.

Fra hans drømte grep om Henne

spruter skuddserier som blomstrer

i en bruderød bukett

i fiendens underliv og bryst

og hånd og munn

og splintrer dennes siste Ja.

Harald Sverdrup

London og VM i barista

I min jakt etter kaffenyheter besøkte jeg London og VM i barista. Samtidig la jeg turen innom tidligere verdensmester i kaffesmaking Anette Moldvær fra Trondheim.

 Overgangen fra Børsa til undergrunnen i London er stor. Fra Victoria station til Shepherds´s

 står vi tett som sild i tønne.  Det er sikkert representanter fra samtlige verdensdeler i vognen, forskjellige lukter, kjente og ukjente parfymer, kroppslukt av krydder og melkeprodukter, Jeg løfter armen for å holde meg fast og slipper løs litt norsk kroppslukt, eller svette som vi gjerne kaller det i Børsa. Det er deilig å komme ut i frisk luft etter en halv time i en lukket boks. Etter en kort spasertur ankommer jeg det forhåndsbestilte hotell Plaza som var anbefalt av flyselskapet. Av en mann med pakistansk avstamming blir jeg henvist til rom 25 i fjerde etasje. Nytt sjokk! Rommet kunne ikke vært rengjort på flere uker. Jeg legger meg med klærne på i en seng med laken full av flekker, våkner klokken fire om natta av to duer som flørtet på toppen av klesskapet. Da jeg brøler et norsk ord, flyr de ut vinduet og etterlater seg fire flekker avføring. Før jeg forlater rommet klokken seks om morgenen skimter jeg et tynt lag gammel avføring fra duer på klesskapets topp. Jeg tar en rask avgjørelse og legger ut på søk etter et annet hotell.

En mørkhudet eldre mann sitter på en stol, meget pent kledd, foran Her Majesty Hotel. Jeg spørr etter rom, han presenterte seg som Rogee, en av innehaverne. Vi får det en kaller god kjemi, han forstår min situasjon og rydder plass på et rengjort rom som lukter kvalitet. Han forteller han er fra Mauritius, det magiske land i det indiske hav. Han kom til London for å studere jus for 40 år siden, men møtte en spansk jente og gjorde henne gravid. Slik måtte han begynne å jobbe på restaurant. Han jobbet seg oppover i systemet og endte på de beste hotell i London. - - Sammen med to andre kammerater kjøpte jeg dette huset, sier han og smilte lurt – vi gjorde det så om til en hotell verdig det navnet vi valgte. – Vil du ha en god kopp kaffe? Jeg takker selvsagt ja, og forteller om mitt ærend i London. Slik holder jeg samtalen i gang til langt på kveld med denne hyggelige mannen, som ble gift med sin spanske senorita og nå bor i et bedre strøk utenfor London. Ut på kvelden serverer han en flaske mørkt brunt øl fra Irland, ikke i flaske, men i et glass. Alltid korrekt.

Mesterskap i klassisk baristakunst går ut på å servere 12 kaffedrikker , 4 espresso 4 cappuccino og 4 egenkomponerte signaturdrikker, i løpet av 15 minutter. Drikkene blir vurdert av 4 dommere ut ifra smak, presentasjon, renhold, kreativitet og teknisk arbeid. I tillegg til klassisk baristakunst arrangeres VM i Latte art, VM i Cup tasting og VM i Coffee in Good Spirits som en del av WBC.

Det er deltakere fra hele verden til stede og det syder av liv. Det ligget stor prestisje i en tittel som denne og konkurransen er meget hard. Etter innledende runder med streng dømming står følgende seks deltakere igjen i finalerunden.

En noe mer publikumsvennlig konkurranse er cup tasting.Cup tasting er navnet kaffesmakerne har satt på det de gjør når de skal bedømme kvaliteten på de som kjøper, brenner og tilslutt selger. I prinsippet gjør de det samme som en som smaker på vin eller andre drikkevarer som skal kvalitetsbedømmes. Cup Taster er en internasjonal yrkesbetegnelse, og for fire år siden fikk fagområdet sitt første verdensmesterskap, både for å avgjøre hvem som er verdens beste og for å skape blest om faget. Norge har to verdensmestre i cup tasting, Tom Wendelboe fra Oslo og Anette Moldvær fra Trondheim. Anette har i de senere år bodd i England og arbeider nå på The London School of Coffee.

En kaffesmaker og en vinsmaker gjør omtrent det samme.  Begge smaker, graderer og beskriver. Teknikkene er ikke ulike, men som typer skiller de seg ut. Mange ser på vinsmakerne som verbale og utadvendte.  Kaffesmakerne sees mer på som en innadvendt rase som sitter med hvit frakk og bøyd nakke i mørke trange rom. Men mye har skjedd de siste årene.  Det har vært en betydelig fornyelse i faget, og gjennomsnittsalderen er mer enn halvert. Dessuten har tyngepunktet flyttet seg fra de store brenneriene og ut til de små kaffebarene.

Du kan godt si at kaffesmakerne har kommet ut av sine mørke rom og blitt mer synlig i media. Dyktige er de også, men det er ikke det gjort i en fei å oppnå samme anerkjennelse som vinsmakerne. Som en hjelp arrangerer bransjen et VM for cup tastere. Det første spede forsøket ble gjennomført i Italia i 2004. Siden den tid har mesterskapet utviklet seg til å bli et spennende mesterskap, og greid å erobre en plass i mediabildet.

Et mesterskapets i vinsmaking er i stor grad basert på evnen til å beskrive smaker. I kaffesmaking er det meste basert på evnen til å skille mellom smaker. Kan du først skille to tilnærmet identiske smaker fra hverandre, er veien til å beskrive dem kort. I mesterskapet settes det opp åtte forskjellige triangler på et bord med tre identiske bord ved siden av hverandre på en scene. I hver triangel er det to identiske kopper og en som er ulik. Deltakeren skal kun identifisere den som er den ulike ved å flytte den til siden og bort fra de to andre. Den som finner fram til flest riktige ulike kopper i de åtte trianglene vinner. Er antallet likt, vinner den som har brukt kortest tid. Den koppen som er ulik er merket på undersiden. Deltakeren blir derved sin egen dommer ved å løfte på koppen og vise den til publikum og kamera. Da er det kun to mulige svar. Rett eller galt. Underholdningsverdien ligger i at deltakerne løfter på sine kopper en og en etter hverandre. Rett eller galt. Genialt, spør du meg. Det gjør konkurransen visuell og lett å følge.

I årets mesterskap er Guatemala, Irland, Sør Korea og Hellas i finalerunden.  En etter en blir de slått ut med publikum og kameraenes oppmerksomhet rettet mot seg. De smaker og løfter sine kopper mot publikum for så å få meldingen: Feil kopp, du er ut! Ingen nåde blir vist. Den som til slutt står igjen som vinner er Hector Gonzalez fra Guatemala. En stolt mann, med et bredt glis, fra et av verdens kaffeproduserende land.

For å vinne en slik konkurranse må du mestre flere egenskaper samtidig. Du må ha evnen til å lukte og smake. Selvfølgelig. Men siden du skal gjennom hele 24 kopper er det noe om å ha orden på sin smaks- og aromahukommelse over tid. Den evnen svekkes som kjent alt etter hvor mye du smaker i løpet av et kort tidsrom, så da er det også noe om å stole på sine førsteinntrykk og ikke dvele for lenge i usikkerhet.

Deretter er det et spørsmål om konsentrasjonsevne. Publikum er stort, TV-kameraene surrer et par meter unna, og nervene står i spenn. Sist men ikke minst gjelder det nok å ha konkurranseinstinktet i orden, og å velge den riktige strategien: Sikkerhet kontra kortest mulig tidsforbruk i forhold til de andre finalistene.

Tårene kom da nærbutikken stengte

Jeg åpnet lokalavisen og fikk et synlig bevis på folks behov for et samlingssted, et sted der de kunne handle matvarer og møtes over en kopp kaffe.

På grunn av lav omsetning ble Coop butikken på Svorkmo lagt ned i mai 2009. Dette ble en tung dag for befolkningen på tettstedet. Ikke minst for betjeningen som holdt ut til siste kunde forlot lokalet.  Ved siden av de som handlet varer for halv pris i butikken, samlet det seg også en gruppe mennesker i kaféavdelingen. Det ble påpekt av folk der at butikken også var et samlingspunkt. Stedets sjel forsvant liksom når kafeen, samlingsstedet på nærbutikken, ble borte. Folk ble ordentlig forbannet, det ble opprettet en gruppe på facebook, og ordene satt løst:

”På tide att han Sørlien i coop orkla/møre får fingern ut av rævva å skjærpe sæ!!!! coop orkla fikk butikk lokala gratis i sin tid, så det er bare rett å rimelig att Svorkmo bøggen får att lokala sin!!!!!!! Æ får min del boikotte coop orkla/møre sine butikka, håpe flere blir med på den...”

Et av svært mange innlegg på lokalavisens nettside viser et mer avdempet engasjement:

”Synes de e tragisk at butikken på svorkmo bli lagt ned. tænk på di eldre som bor på svorkmo. dæm bruke jo å treffes på lørdagan å drekk kaffe å skravle skit. det bli itj nå my sosialt længer får dæm. det var sentralt helt til butikken i går ble nedlagt. for på svorkmo hadde de både butikk å postkontor å det di trengte til dagligvarer. det er ikke bare for di eldre å gå på vormstad!!! håpe det kjæm en ny butikk på svorkmo.”

Møte med May - Irene

- Det var du, May – Irene Nilsen, som skrev dette innlegget for ett år siden. Nå sitter vi på den nyåpnede kafé avdelingen ett år etter og en ny nærbutikk er åpnet. Skal vi ta det tradisjonelle spørsmålet fra sporten: Hva føler du nå? – Jeg har lyst å gråte av glede, sier hun og ler – jeg er født og oppvokst på dette stedet. Samlingsstedet tidligere var Samvirkelaget og kafeen. Der var nyhetssentralen, det sosiale treffstedet. Jeg vokste opp med historier fra gammelgutta, vi hadde lange ører som barn. Da butikken ble lagt ned forsvant alt dette. De eldre ble sittende inne, miljøet smuldret opp. - Du er rimelig opptatt av de eldres situasjon til å være knapt tjue år gammel? – Det er ikke så rart, jeg er utdannet hjelpepleier og har hatt min praksisperiode her i bygda. Jeg liker å jobbe med eldre mennesker. Jeg fryder meg over at miljøet er i ferd med å etablere seg igjen, se folk møtes over en kopp kaffe, og høre praten gå. Du vet det å prate sammen er god medisin. Nå håper vi alle at det blir etablert en egen kafé på stedet da fire bord i butikklokalet kan bli i minste laget.

Det slår meg hvor viktig denne kampen for nærbutikk og anledning til å møtes over en kopp kaffe er. På dette tettsted i Orkdal kommune er folk stolte av bygda de bor i. I tillegg til ny butikk har de fått på plass egen barnehage og gangbru. Fra før har de en skole de er glad i. Under samtalen stopper skolebussen utenfor, tar en kort pause for at barna skal kunne gjøre innkjøp. - Uvanlig service, påpeker jeg. En grei bussjåfør, svarer hun – slik er det her.

Kennet og to kammerater setter seg ved sidebordet. Menyen er to boller og en Battery. - Sulten? Han nikker og svelger bollen i ett jafs.

 

Så mye engasjement for et tilbud bestående av noen bord og en kaffeautomat. – Hva er årsaken?  - Her kan vi med god samvittighet rakke ned på regjeringens politikk, være skeptisk til innvandringspolitikken, eller klage på kommunen, svarer en eldre innbygger i det han haster ut med bæreposen. - Ja, tenker jeg, det kan kanskje oppsummeres så enkelt. Den såkalte dårlige samtalen er et undervurdert, men praktfullt sosialt medium. Den kan faktisk gjøre hverdagen til en fest.

 

I sin nyttårstale 2007 kom kong Harald inn på gamle og nye møtesteder i samfunnet. - I gamle dager var det butikkene og kirkebakkene. I dag har vi mobiltelefonen, Facebook og chatterom, sa han. - Det er det samme hva det kalles, men vi trenger dialogen. Vi trenger den gode samtalen, fra den store samfunnsdebatten, til den lille avmælte hverdagspraten. Det er gjerne slik at først når vi har snakket sammen, ser vi hverandre, sa kongen som selv bruker mye av sin tid til å prate med mennesker. – Det er noe av det fineste og mest meningsfulle i hele kongegjerningen, avsluttet han. Det er ikke vanskelig å være enig.