Kokainfri kaffe

 

Illustrasjonsfoto

 Neste kafé jeg besøker er ingen døgnflue. Lokalet er opptatt av eldre damer. Hatter i alle fasonger, grått hår og rynker over en varm kopp kaffe og søte kaker. Prismekroner henger fra taket, pene blondeduker pynter bordene, lokalet har mørke vegger og kunst på veggene. Det gullinnrammede maleriet Trondhjem 1824 har hengt der i ualminnelige tider og kafeen lever i beste velgående. Denne tradisjonsrike kafeen har siden 1929 gledet kafégjester i Trondheim.

Jeg bruker tid før jeg nærmer meg et intervjuobjekt. Her sitter minst 30 unike mennesker med hver sin historie. Kafé Bristol i Trondheim sentrum er et sted kanskje mest populært blant den litt mer voksne befolkning. – Jeg skriver en bok, forsøker jeg, hun stirrer på meg, ikke forberedt på å bli overfalt av en mann med kladdebok og kulepenn. Hun vifter meg av. Jeg kjenner tegnet, hun ønsker ikke å bli brettet ut på en bladside med fullt navn og foto. – Det blir anonymt, sier jeg. Da kommer et forsiktig smil. Jeg setter meg ved bordet. Av erfaring vet jeg at folk flest ønsker kontakt, oppmerksomhet. De fleste elsker å fortelle om seg selv og bli lyttet til. Hørt, sett og bli tatt på alvor. Ansiktet er rammet inn av rynker, et tegn på et langt liv, men bak rynkene ser jeg krystallklare øyne og et pent smil. – Jeg er 80 år sier hun, som om hun forstår hva jeg tenkte å spørre om. – Jeg er født og oppvokst her i byen, ikke langt fra Bristol. Vi var seks søsken, en tøff oppvekst uten frukt på bordet. Det gjør at jeg nå er fruktoman. Hun ler. – Du er alene, enke? forsøker jeg. – Alene, er riktig sier hun, men jeg ba mannen min dra dit pepperen gror for tjue år siden. Han var notorisk utro. Jeg fikk beholde leiligheten i blokka. Han er forresten død nå. Det er derfor du ser mest eldre kvinner her skjønner du, menn dør først, slik er det bare. Jeg leser avisen hver morgen, dødsannonsene, de taler sitt tydelige språk.

Blir det ensomt? Hun ser spørrende på meg. – Ensomt, sier hun, nei jeg er fremdeles aktiv. Etter at jeg sluttet som kokke ved en barnehage i byen har jeg vært eksamensvakt. Vet du at da jeg startet for 13 år siden har lønnen gått opp fra 50 til 150 kroner timen. Det er så flott å bli kjent med ungdommen på denne måten. Men noen episoder har det vært. Hvilke da, kan du..? Det er ikke lov å ta med mobiltelefon inn i lokalet, sier hun – men en gutt av utenlandsk opprinnelse la telefonen demonstrativt på pulten før eksamen. Jeg gikk ned og gjorde han klar over forholdet. Da klasket han hånden i pulten og bad meg holde kjeft. Jeg gikk da tilbake til min observasjonspost, satte meg til å stirre på vedkommende, etter en halv time strakk han hendene i været og puttet mobilen i veska. Hun ler igjen. – Etter eksamen spurte rektor om alt gikk bra. Jeg forklarte episoden. Rektor spurte om det var Gabriel det gjaldt, ja, sa jeg, Gabriel, men ikke engelen Gabriel. Nå lo hun høyt og bad om påfyll på kaffen.

Tilbake ved bordet fortalte hun at skolen, da hun passerte åtti, hadde sluttet å ringe. Det er visstnok praksisen det, sier hun - at de ikke vil ha folk over åtti som vakter. Men det er kanskje ikke så rart. Jeg har venninner som har blitt ”litt rare” i hodet. Jeg er så takknemmelig for å ha beholdt et klart hode. Ikke det at jeg takker Gud, han tror jeg ikke på. Jeg har vært med en venninne på Salem, men det var ikke noe for meg. Venninnen min går der hver uke, og en dag betrodde hun meg at hun hadde blitt avstandsforelsket i presten. Igjen ler hun. – Nei, jeg sverger heller til en tur med Colorline til Kiel og en liten drink i baren. Den andre venninnen min er rammet av slag og har mistet taleevnen. Det er trist å se en viril dame falle sammen slik. Nå har hun gått til logoped og det ble lite vellykket. Når jeg besøker henne gjentar hun ordet ”krok” minst hundrede ganger. Det er det eneste ordet hun har lært seg. Min tredje venninne er tilsynelatende klar i hodet, men har en underlig vane. Vi er stamgjester hver lørdag på en bestemt kafé i byen. Der går også mange i samme blokk som min venninne. Av en eller annen grunn insisterer hun på å være på kafeen før de andre i blokka kommer. Da vinker hun til dem som en prinsesse fra balkongen. Om det ikke er nok nekter hun å gå før de andre forlater stedet. Da vinker hun til dem igjen med høyre hånd hevet i hodehøyde. Underlig påfunn.

Jeg forsøker å ta kontrollen over intervjuet, og spør henne hvorfor hun går på kafé. – Jeg trives her, sier hun – dette er den koseligste kafeen i byen. Her er det voksne folk og det er stille og rolig. Ingen bakgrunnsstøy fra nåtidens popmusikk. Jeg studerer folk, hilser på kjente med isbrodder under skoene som går forbi, og leser en av hovedstadsavisene. Og drikker kaffe? skyter jeg inn. - Ja, men hjemme går det mest på koffeinfri kaffe, svarer hun. Magen trøbler litt forstår du. Vet du hva et av barnebarna mine sa en dag? Jeg rister på hodet. – Ho mormor ho drikk bare kokainfri kaffe ho. Igjen viser hun tanngarden. – Lykke er å ha familien rundt seg sier hun, besøke venner, sitte eksamensvakt og ta seg tid til kafé besøk. Det var hyggelig å prate med deg. Hun smiler og vinker meg ut.

Vi har så lett for å sette folk i båser, tenker jeg. Jeg må innrømme at jeg har den vane når det gjelder eldre mennesker. Å sette folk i bås går på fordommer og de bunner i våre anlegg, oppdragelse, livserfaring og vaner. Vi har alle fordommer, de er en del av vår personlighet. Spørsmålet er ikke om vi har fordommer, men hva slags fordommer vi har. Vi kan ha fordommer om de tykke, de tynne, de halte, homser, mørkhudede, jøder, muslimer og eldre mennesker. Fordommer stenger hjernens dør. Ingenting kommer inn, og ingenting av verdi kommer ut. Våre fordommer om eldre tror jeg baserer seg på at vi stort sett forbinder eldre mennesker med sykdom, trege i kassen på OBS, surrer mye, ofte ikke klar i hodet, og låst fast i gammeldags oppfatninger. Vi som har slike fordommer går glipp av mange gode opplevelser. Det sitter mange levende leksikon på kafeer omkring i landet, leksikon med praktiske erfaringer og uante historier.  Ikke en av dem har nøyaktig samme bakgrunn, alle har sitt unike fingeravtrykk. Stille sitter mange av dem over en kopp kaffe, studerer folkelivet og nyter en mormonsen kake.

Livskunst er å suge honning fra hver blomst, sa Heinrich von Kleist. Det er bare en halv sannhet. Livskunst består også av å få mest mulig glede ut av hver nektar man finner. Det er ikke morsomt å bli gammel, men det er den eneste måten å leve lenge på.