Det er noe spesielt med morgenkaffen

Det er tidlig morgen. Jeg trår forsiktig ut av sengen, trøtt, litt stiv i kroppen, reiser meg opp foran speilet og møter et trist syn. Smale øyne merket av en natts søvn, tenner med ett lett belegg av bakterier med påfølgende dårlig ånde. Kaldt vann, en kam og litt hudkrem hjelper. Men det er først når lukten av kaffe brenner seg inn i nesehårene jeg kjenner den deilige følelsen av å våkne til en ny dag. Jeg løfter koppen forsiktig opp til de tørre leppene, lar den sorte vesken renne langs spiserøret og kjenner koffeinet spre seg ut i nervefibrene. Da mangler jeg bare lokalavisen og en skive med syltetøy. Jeg leser dagens dikt i Adresseavisen, der beskriver Britt Sundal følelsen slik:

Morgenstund

                   Kaffen putrer

                        et lys er tent

                        natten gjorde

                        sinnet rent

                       

Har blanke ark

                        å starte med

                        god morgen dagen

                        før meg av sted

                            Britt Sundal