De brente korn og lot som det var kaffebønner

Vi brente korn og lot som det var kaffebønner

Det hersker en underlig form for ro der eldre mennesker bor. Så også på Vennatun eldresenter i Skaun kommune. Den totale stillhet brytes svakt av et TV apparat på laveste volum som viser en repetisjon av Marit Bjørgens gull løp i OL. En eldre mann sitter i sofakroken og leser Adresseavisen. Han titter opp og hilsen med et nikk. – Det går bra i OL, sier han. – Marit tok sitt første gull, svarer jeg. Han smiler. Jeg forklarer mitt ærend, at jeg er på besøk for å snakke om kaffe og kaffevaner på eldresenter. – Jeg drikker ikke kaffe, sier han – bare kaldt vann, de har tatt fra oss kaffemaskinen. Det er ingen som serverer kaffe lenger, de streiker. Jeg forstår at han blander kortene, men det er slik han opplever situasjonen. For å spare penger har kommunen lagt ned kjøkkentjenesten, fjernet aktivitøren, og avviklet nattevakten. Jeg bytter tema. – Under krigen, forsøker jeg – hvordan var det med kaffedrikking da? Han humrer. – Da brente far korn vi hadde på gården og kokte en liksom kaffe på kornene, men det smakte pyton, det husker jeg. Men kaffe måtte vi ha. – Hvor gammel var du under krigen? Han peker på hodet og gir klart uttrykk for at husken nærmest er blitt borte. – Fødselsdag og tid er ikke lenger min sterke side sier han.

Flere eldre siger inn i lokalet. Det er tid for ettermiddagskaffe, klokken nærmer seg halv fire. Det er ingen betjening her nå. – De har vel satt fram kaffetralla?  - Før fikk vi servert kaffe, sier dama med rullatoren, det er det slutt på nå. Vi som trenger hjelp er avhengig av de som er bedre til beins og klare i hodet.

Smått om sent trilles trallen med vafler og kaffe ut. Kaffe trykkes ut av kannene, vaflene danderes med syltetøy og rømme og praten er i gang. Straks kaffen glir ned går praten om helt andre ting enn nedleggelser og mangel på aktivitør. Ettermiddagskaffen er en hellig stund som skal nytes, et høydepunkt i hverdagen. Det forundrer meg at vi, i et av verdens rikeste land, ikke har råd til å holde oss med kjøkkenbetjening noen timer pr. dag og slik legge til rette for at de eldre ubekymret kan glede seg meg en kaffestund i løpet av dagen.