Burt Lancaster med sigarett i munnen

 I min bok - Smak på livet - møter jeg en del personer på kafe omkring i landet, i denne bloggen vil jeg dele en del av disse møtene. Jeg begynner i min hjemkommune Skaun

Burt Lancaster ofte med en røyk i munnen, datidens ideal

 Det kan hende jeg blir tvunget til å følge loven, men…

Displayet i bilen viser minus 24 grader. Frostrøyken ligger tykk over fjorden i Børsa sentrum. Jeg er i Skaun kommune, en kort kjøretur fra grensen til Trondheim, kjent for Husaby, et gårdsanlegg med gamle kirkeruiner der Einar Tambarskjelve bodde. Kanskje er stedet mest kjent fra Sigrid Undsets roman Kristin Lavransdatter. Romanfiguren Kristin bodde på Husaby sammen med sin husbond Erlend.

Jeg tar av veien mot Husaby, stopper ved en liten unselig Statoilstasjon for å tilføre kroppen varm kaffe. Utenfor står en amerikansk utgave av en Pick- up på tomgang og maler snøen i vegkanten grå. De møter blikket mitt, fire godt kledde mannfolk i skinnluer med klaff og oransje kjeledresser. Jeg føler assosiasjoner til mitt besøk i midt vesten i USA for noen år tilbake. Sigarettrøyken ligger som en sky i lokalet og den kvalmende, nå uvante lukten av sterk tobakk gjør meg uvel. En eldre mann reiser seg. – Kaldt ute, sier han og smiler. Jeg nikker. Kontordøren står oppe, en slitt kontorstol og masse papir på bordet kommer til syne. – - En kopp kaffe, sier jeg og han nikker mot automaten. Mannen bak disken har lest mitt kroppsspråk. Han spør om jeg har problem med røyken, jeg rister på hodet. – Det kan hende jeg blir tvunget til å følge loven jeg også, det har vært noen jævla journalister her og ville ha intervju, men jeg kastet dem på dør, sa han og lo. Jeg antyder forsiktig at mitt ærend var å få et intervju til egen bok. – Det blir ikke aktuelt, sa han – jeg vil ikke ha noe blest om saken.

Jeg tar farvel med nåtidens utgave av Einar Tambarskjelve. Einar kjempet som attenåring med Olav Tryggvason på Ormen lange i slaget ved Svolder. Den morderne utgaven av Einar kjemper et slag om retten til å blåse hvit røyk ut av munnen. Det er noe unorsk over mannen med de innsunkne brune øynene der han står ubarbert og litt lut i ryggen.

I juni 2004 ble serveringsstedene i Norge ved lov røykfrie. Seks år etter besøker jeg et serveringssted som er dekket av røyk. Lukter minner meg om vår stue på 60 tallet. Far røkte Eventyrblanding, minst 6o rullingser per dag, og da gjerne foran radioen og fiskerbølgen som meldte om sildefangster ved Griphølen. Etter den tid har jeg hatet sur røyk som svir i øynene. Men det er noe med dette stedet, motstanden mot formynderiet, som fascinerer meg. Jeg er så gammel at jeg husker mine fordums filmhelter med en røyk i munnen. Det var den tidens mannlige forbilder.