Derfor blir du avhengig av kaffe

http://www.abcnyheter.no/node/128934

Laget manglet attityde!

Jeg kan ikke avslutte besøksrunden i Trondheim uten et besøk på Tyholttårnet som inneholder Norges eneste roterende spisested, en Egon restaurant. Tårnet er et 124 meter høyt radio- og telekommunikasjonstårn med fantastisk utsikt. I 74 meters høyde ligger restauranten som roterer 360 grader i løpet av en time. Den utgjør en 12-kant med store glassfasader. Tårnet er bygd i betong med en diameter 7,2 meter, og er den nest mest besøkte severdigheten i byen.

Ikke uten grunn velger jeg meg en vindstille vårdag. Jeg trykker på knappen i en heis som fører meg 74 meter til værs i løpet av sekunder. Med meg i heisen har jeg en ung familie med ett barn. Jeg må bare spørre hvorfor de valgte dette stedet. – Det finns ikke maken i hele landet, sier mor – å nyte en kopp kaffe nesten 80 meter over bakken er en opplevelse i seg selv. Heisen stopper. Litt ustø beveger jeg meg mot disken. Det tar litt tid å venne seg til den svake rotasjonen.  Jeg bestiller en kopp kaffe og en søt kake. I løpet av måltidet, og to kopper kaffe, har jeg vært på en rundtur med en panoramutsikt det knapt finnes maken til fra noen kafé i dette landet. Et lag av eldre menn har samlet seg rundt et bord. De forteller at de ofte legger samlingene her like etter en hjemmekamp på Lerkendal. I dag var temaet første hjemmekamp i serien mot Start. Dagbladet ligger på bordet og der uttaler Hamren at hele laget manglet attityde. Forsvaret var lekk, midtbanen sviktet og effektiviteten var dårlig foran mål. En av gammelkara peker på at RBK tross alt greide uavgjort etter å ha ligget under to ganger. Argumentet faller til jorden, de fleste var opptatt av at spillerne tapte dueller og løp som forvirrede høns. Engasjementet er stort, men latteren sitter løst. Ingen bryr seg om utsikten, om kaffen er fersk eller om pizzaen er godt stekt. Alt fokus er rettet mot en rund ball og 45 minutters spill på Lerkendals gressmatte. Kampen er historie, men diskusjonen fortsetter.

I et mer stille hjørne sitter Marthe og Mari i dyp konsentrasjon med to kopper svart kaffe. De jobber med en bachelor oppgave. De er begge studenter ved Høyskolen i Sør Trøndelag og tar sikte på å bli audiologer. Jeg har på kafé besøkene undret meg over at studenter veldig ofte bruker kafeen som arbeidssted. I mitt hode rimer ikke det med behovet for ro og konsentrasjon. De ler når jeg nevner dette. – Du kommer fra en annen generasjon, sier de i kor – den gang var biblioteket et sted der betjeningen hysjet ved den minste bevegelse. Ungdommen i dag er så vant med lyder og musikk på øret hele dagen at det er blitt et must å ha litt bakgrunnsstøy, vi jobber best da. Kan du tenke deg et bedre sted å slappe av når vi tar en pause mellom slagene? Her serveres det utmerket kaffe og det er nok å hvile øynene på. Jeg tar poenget, vi lever i en annen tid. I speilet ser jeg konturene av grått hår og rynker da heisen stanser på bakken.

Turen er kommet til Kristiansund

Jeg liker den lille byen ved havet, å komme hit gjør meg alltid oppøst og full av følelser. Jeg husker jeg som barn stod på Varden og myste ut mot det uendelige Atlanterhavet i håp om å se Amerika. Byen er egentlig en fruktbar oase i en steinørken. Ved havna ligger Nordmørskafeen. Den ble åpnet 8. desember 1952 og har vært i sammenhengende drift siden den gang. Konseptet er som det alltid har vært: tradisjonell husmannskost av god kvalitet. Geir Gimnes har jobbet i kafeen sammen med kona og svigerforeldrene i mange år og mye tyder på at sønnen Roar overtar driften når den tid kommer

Jeg spør hva de er mest kjent for. - Det må være blandaball det da, svarer han med et smil om munnen, - den står alltid på dagens meny. I tillegg er bacalaoen vår populær. Vi har vunnet en lokal konkurranse med den to ganger. – Det viktigste er å ha råvarene av første klasse, og samtidig være svært nøye når det gjelder anrettelse, smak og lukt. Vi samarbeider med Operaen i byen. Under Operafestivaluka kommer artistene hit og spiser, og opptrer her på utvalgte lørdager i februar Jeg peker på smilet fra Mattilsynet som henger på veggen. Han tar poenget. - Det skjer rett som det er at ansatte fra Mattilsynet kjøper maten sin her, sier han - det sier vel alt.

Dette er ingen kafé for kaffe latte generasjonen. Her kommer godt modne folk for å spise husmannskost. Jeg bestiller dagens og får en stor porsjon blandaball, fiskesuppe, dessert og kaffe for kun kr. 125,- Det smaker som fordums tid da mor serverte blandaball, men jeg må faktisk innrømme at denne ballen er hakket bedre enn mors. Det skulle ikke være mulig. Under måltidet har jeg panoramautsikten til byens øyer og en nærhet til havna som gjør at jeg formelig lukter salt sjø. Kystekspressen rygger ut og tar av i retning Trondheim. Ivar Senior fra Blakstad rederi ligger ved kai og sundbåten haster fra øy til øy. Jeg sitter ved et bord fra 1967. – Det meste av inventaret er fra den tiden, sier Gimnes. Panelet, ja selv aircondition anlegget. Det sitter kultur i veggene her, og det er slik vi vil ha det.

Tindebestigeren og lærerinnen.

Ved et bord sitter et eldre ektepar. De tilbyr meg en stol.  – Vi har vært på legekontroll, sier Oddrun Folde Engvig – vi benytter bybesøket til å spise middag her. – Det var bror min, han Johan, som startet denne kafeen skyter Torstein Engvig inn, bedre middag enn her får du ikke i verden, og jeg vet hva jeg snakker om. Fruen gir han et kakk i siden. Jeg følger opp og spør om han er bereist. Han ler. – Jeg har besteget de fleste fjelltopper som er verd å bestige, sier han – blant annet Mount Blanc i Frankrike og Matterhorn i Sveits. Her i Norge har jeg besteget Romsdalshorn minst 30 ganger i forskjellige ruter. Jeg er født sunn og frisk, og har hjulpet til noe selv. – Det er ordtaket han bruker om seg selv, bryter fruen inn. Men han har alltid vært en sprek kar og nå er han passert 90 år. Torstein forteller han har bodd i byen i alle disse årene. Bankmann og trimgeneral. – Det var slik jeg traff henne, sier han ivrig og peker på fruen – jeg var på vei opp Freikollen tidlig på 60 tallet, og der traff jeg et følge med damer. Jeg merket meg spesielt en av dem, kom i snakk med henne og avtalte å møte henne på kafé i byen. Det var slik det startet for snart femti år siden. Og nå sitter vi her på samme kafé.  Det er en oase av fred her på stedet, tid til å la tankene vandre og spise god mat.

Oddrun forteller hun har vært lærer hele sitt voksne liv. – Det var store klasser da jeg begynte som lærer i 1959, sier hun – og det var ikke midler til å følge opp de som hadde problem. Jeg traff nylig en av guttene som slet fælt på skolen her en dag. Han ga meg en klem og kunne fortelle at han ofte tenkte tilbake på skoletiden som en trivelig tid. Det satte jeg stor pris på. Men nå må vi gå, avslutter hun.

Den tause stamgjesten

Jeg lurer meg bort til en enslig mann i syttiårene. Han spiser, som meg, blandaball og fiskesuppe. Han sitter rank i ryggen, har en frisk farge i ansiktet med litt rødmussete kinn som tyder på at han har vært mye ut i frisk luft. Med klare blå øyne ser han på meg og rister på hodet. Han ønsker ingen samtale, jeg forsøker med et smil, men han senker blikket avvisende og fortsetter å spise. Høflig som jeg er, lar jeg mannen være i fred.

Gimnes forteller at mannen har vært stamgjest på stedet i minst 25 år. Han kan ikke minnes at mannen har gått glipp av en eneste middag i løpet av de årene. Gimnes vet ikke hva mannen heter eller hvor han bor. – Han prater aldri med gjestene, sier Gimnes – kun med betjeningen. En meget hyggelig gjest. Lokalavisen har forsøkt seg med intervju, men blitt avvist. Han ønsker rett og slett å være i fred og det respekterer vi selvsagt. Vi er glad i stamgjesten vår.

Jeg takker av og benytter anledningen til å besøke byen som har gått fra å være en fiskerby, nå innhentet av oljealderen. Utviklingen har vært enorm. Jeg avslutter med en tur til Lasken, en av ungdomstidens badeplasser. En liten bukt med dønningen direkte fra storhavet. Her ligger steinene som de gjorde på 50 – 60 tallet, naustet henger knapt sammen lenger, selv taket av bølgeblikk er i ferd med å gå tapt for naturkreftene. Jeg går stien ut mot bergknausene der Atlanterhavet bryter inn mot land. Har byen forandret seg er alt her som før. Stien følger det samme spor jeg fulgte som 14 åring med fisketanga over skulderen. Jeg kjenner faktisk igjen steinen i myra vi brukte å mellomlande i for ikke å bli bløt på beina. Det blåser som det alltid gjør her ute. Berget står som baugen på et skip. Når dønningene slår inn deles de i to og etterlater seg store skyer av hvitt skum. Jeg pakker ut termosen og nyter en kopp varm kaffe, før jeg vender tilbake til motellet og sengen.

Liga from Riga

Jeg våkner tidlig neste morgen. Ute regner det vannrett og det blåser stiv kuling. Eneste selskap i spiserommet er en ung jente. – Do you speak english? spør hun. Vi kommer i prat og hun forteller på flytende engelsk at hun kommer fra Riga i Latvia og at hennes navn er Liga. Jeg forteller om mitt ærend og hun snakker entusiastisk om kafé livet blant studentene i Latvia. Der møtes studenter fra alle kanter av verden på kafé, forteller hun – kafeene er et treffsted uansett bakgrunn og kultur. Det oppstår en atmosfære av vennskap og felles forståelse og samtalene går lett over en kopp kaffe eller te.

Hun forteller hun kommer fra en landsby 20 mil fra Riga og at hennes foreldre er bønder. – Det finnes ikke en kafé i landsbyen, sier hun – jeg var ikke på kafé før jeg begynte å studere. Hjemme koser vi oss helst med peppermynte te. Hun smiler bredt. Jeg spør hva hun gjør her, på et lite motell i Norge. Hun forteller hun praktiserer som lærer ved Langveien ungdomsskole i byen, og at det er en del av hennes utdanning. I fjor praktiserte hun i Østerrike og neste år kunne hun tenke seg å bo i USA. - Vi får se, man vet ikke hva fremtiden bringer, sier hun – men nå må jeg dessverre gå, elevene venter på meg.

Smaker som krutt og fungerer som krutt i kroppen

Stefan med mage for espresso

Vårsola varmer. En kvinnelig tigger sitter på blomster brua med et plastbeger. Det er tomt for mynter. Det er like før påske og jeg er på vei til Solsiden i Trondheim. Dette er Trondheims Aker brygge med kafeer på rekke og rad og en nærhet til sjøen som gjør at man lett lukter salt sjøvann. Jeg passerer tiggerens mann, han spiller trekkspill. Sørgmodige toner, litt falskt, men noen mynter har han faktisk samlet. Jeg dukker inn i kafeen Bare Blåbær og blir møtt av det en kvinne vil betegne som en pen, høy og mørk mann. Jeg forklarer mitt ærend. Han smiler. – Da er du kommet til rett sted, sier han – her samles folk i alle aldre. Stefan er en ordentlig hyggelig fyr, et unikum for ethvert serveringssted. Utadvent og serviceinnstilt. Jeg bestiller kaffe og en gulrotkake. Jeg er første gjest for dagen og Stefan tar seg tid til en prat. Han forteller han har bodd i Saudi Arabia og opplevd kafélivet der. – Bare mannfolk med vannpiper, men en utrolig god kaffe, sier han - et helt annet kafémiljø enn vårt, men der, som her, er kafeen et møtested hvor man diskuterer hverdagslige ting. Du har fartet litt omkring? sier jeg. – Det blir lett slik når man er singel, sier han – jeg har blant annet arbeidet på bar/kafé i England. De har en helt annen kafé kultur enn vår, der går det mest på te og øl.

Vi blir avbrutt av første kunde, to venninner som bestiller en pizza. Den blir varmet i en stor ovn med åpen flamme lett synlig midt i lokalet. – Det går på kaffe late, sier jeg og nikker mot de to venninnene. Stefan smiler. – Selv elsker jeg espresso, er faktisk hekta, sier han muntert – hver dag i ett år gikk jeg på fire og åttedobbel espresso, da med en slurk vann mellom hver kopp. Det ga meg søvnproblemer og koffeinsjokk. Hvordan virket det? Du blir grønn, sier han – får kaldsvette og kjenner det i magen. Det er helt sykt, det smaker som krutt og fungerer som krutt i kroppen. Nå bruker jeg te om kvelden for å få sove. Det Stefan ikke vet er at espressokaffe inneholder et stoff som reduserer magens syreproduksjon. Jo lenger kaffebønnene er ristet, jo mer magevennlig er kaffen. Jeg har hentet opplysningene fra Videnskap.dk. Det er tyske og østerrikske forskere som har funnet ut at kaffe ikke bare inneholder stoff som kan irritere magen og gi sure oppstøt hos enkelte. Stoffet N- methylpyidium blokkerer tilsynelatende for magecellenes evne til å danne saltsyre, og dette stoffet dannes under risting av kaffebønner. Slik mener forskerne at espressokaffen er bedre for magen enn lys kaffe. Det kan være en mulig årsak til at Stefans mage fremdeles fungerer noenlunde normalt.

To menn i 40 årene ankommer stedet, den ene med rød skinnjakke og Elvis sveis, den andre med press i buksa. Stefan blir opptatt og jeg kan nye den søte fyldige kaken og den mørke italienske kaffen. Lokalet fylles raskt opp av unge kvinner i flokk, og noen enslige menn. Like over meg sitter en kvinne i 20 årene og speider mot døra. Inn kommer en ung mann med flakkende blikk. Hun vinker og han smiler. De gir hverandre en god klem. Det tar ikke lang tid før han drister seg til et lett kyss og møter de tørre leppene hennes. Hun myser mot han og lukker øynene. Jeg må nesten dra fram Per Olav Kaldestads dikt: Eg seier du er den deiligaste:

                        Eg seier du er

                        den deiligaste

                        jenta på denne jord,

                        og seier det

                        heilt ned i tærne.

                        Og kjem til deg

                        på ny og på ny,

                        så gjerne.

                        Over fjellet og

                        gjennom lufta

                        og bak det vidaste

                        havet, finn eg deg og

                        blir din blidaste

                        trave.

 En eldre barnevogn, ikke i bruk, står plassert ved døren inn til toalettet. Antakelig inventar for å vise at kunder med barnevogner er velkommen. Jeg hadde knapt rukket å tenke tanken før første barnevogn blir trillet inn. Vognen blir parkert ved bordet, den nybakte moren bestiller kaffe latte, vugger vognen forsiktig og blir etter kort tid oppslukt av siste nyheter i Dagbladet. – Charlotte, sier hun da jeg ber om å få noen ord. Hun forteller hun er ny i byen og i full jobb, men at hun nå har permisjon. - Fødselspermisjon og kafé er en og samme ting, sier hun og smiler. Jeg nyter å gå ut, stikke innom en kafé og drikke kaffe. Dette er luksus rett og slett. Dette året jeg skal nyte i lange drag. Jeg spør hvorfor hun velger kafé, og hun svarer det har noe med følelsen av å være sammen med andre å gjøre, at hun er ny i byen og har behov for å oppleve folkelivet. Jeg lar henne nyte øyeblikket i fred.

Stefan vil skjenke i ny varm kaffe, jeg takker pent nei. - En god kaffe er som god vin, sier han – om ikke bedre. Takk for besøket og velkommen igjen. Jeg pakker fotoapparatet. På vei hjem slipper jeg fem kroner i pappkruset og hører tonene fra et falskt trekkspill svinne hen. Jeg har tenkt meg til et spisested 74 meter over bakken.

Kokainfri kaffe

 

Illustrasjonsfoto

 Neste kafé jeg besøker er ingen døgnflue. Lokalet er opptatt av eldre damer. Hatter i alle fasonger, grått hår og rynker over en varm kopp kaffe og søte kaker. Prismekroner henger fra taket, pene blondeduker pynter bordene, lokalet har mørke vegger og kunst på veggene. Det gullinnrammede maleriet Trondhjem 1824 har hengt der i ualminnelige tider og kafeen lever i beste velgående. Denne tradisjonsrike kafeen har siden 1929 gledet kafégjester i Trondheim.

Jeg bruker tid før jeg nærmer meg et intervjuobjekt. Her sitter minst 30 unike mennesker med hver sin historie. Kafé Bristol i Trondheim sentrum er et sted kanskje mest populært blant den litt mer voksne befolkning. – Jeg skriver en bok, forsøker jeg, hun stirrer på meg, ikke forberedt på å bli overfalt av en mann med kladdebok og kulepenn. Hun vifter meg av. Jeg kjenner tegnet, hun ønsker ikke å bli brettet ut på en bladside med fullt navn og foto. – Det blir anonymt, sier jeg. Da kommer et forsiktig smil. Jeg setter meg ved bordet. Av erfaring vet jeg at folk flest ønsker kontakt, oppmerksomhet. De fleste elsker å fortelle om seg selv og bli lyttet til. Hørt, sett og bli tatt på alvor. Ansiktet er rammet inn av rynker, et tegn på et langt liv, men bak rynkene ser jeg krystallklare øyne og et pent smil. – Jeg er 80 år sier hun, som om hun forstår hva jeg tenkte å spørre om. – Jeg er født og oppvokst her i byen, ikke langt fra Bristol. Vi var seks søsken, en tøff oppvekst uten frukt på bordet. Det gjør at jeg nå er fruktoman. Hun ler. – Du er alene, enke? forsøker jeg. – Alene, er riktig sier hun, men jeg ba mannen min dra dit pepperen gror for tjue år siden. Han var notorisk utro. Jeg fikk beholde leiligheten i blokka. Han er forresten død nå. Det er derfor du ser mest eldre kvinner her skjønner du, menn dør først, slik er det bare. Jeg leser avisen hver morgen, dødsannonsene, de taler sitt tydelige språk.

Blir det ensomt? Hun ser spørrende på meg. – Ensomt, sier hun, nei jeg er fremdeles aktiv. Etter at jeg sluttet som kokke ved en barnehage i byen har jeg vært eksamensvakt. Vet du at da jeg startet for 13 år siden har lønnen gått opp fra 50 til 150 kroner timen. Det er så flott å bli kjent med ungdommen på denne måten. Men noen episoder har det vært. Hvilke da, kan du..? Det er ikke lov å ta med mobiltelefon inn i lokalet, sier hun – men en gutt av utenlandsk opprinnelse la telefonen demonstrativt på pulten før eksamen. Jeg gikk ned og gjorde han klar over forholdet. Da klasket han hånden i pulten og bad meg holde kjeft. Jeg gikk da tilbake til min observasjonspost, satte meg til å stirre på vedkommende, etter en halv time strakk han hendene i været og puttet mobilen i veska. Hun ler igjen. – Etter eksamen spurte rektor om alt gikk bra. Jeg forklarte episoden. Rektor spurte om det var Gabriel det gjaldt, ja, sa jeg, Gabriel, men ikke engelen Gabriel. Nå lo hun høyt og bad om påfyll på kaffen.

Tilbake ved bordet fortalte hun at skolen, da hun passerte åtti, hadde sluttet å ringe. Det er visstnok praksisen det, sier hun - at de ikke vil ha folk over åtti som vakter. Men det er kanskje ikke så rart. Jeg har venninner som har blitt ”litt rare” i hodet. Jeg er så takknemmelig for å ha beholdt et klart hode. Ikke det at jeg takker Gud, han tror jeg ikke på. Jeg har vært med en venninne på Salem, men det var ikke noe for meg. Venninnen min går der hver uke, og en dag betrodde hun meg at hun hadde blitt avstandsforelsket i presten. Igjen ler hun. – Nei, jeg sverger heller til en tur med Colorline til Kiel og en liten drink i baren. Den andre venninnen min er rammet av slag og har mistet taleevnen. Det er trist å se en viril dame falle sammen slik. Nå har hun gått til logoped og det ble lite vellykket. Når jeg besøker henne gjentar hun ordet ”krok” minst hundrede ganger. Det er det eneste ordet hun har lært seg. Min tredje venninne er tilsynelatende klar i hodet, men har en underlig vane. Vi er stamgjester hver lørdag på en bestemt kafé i byen. Der går også mange i samme blokk som min venninne. Av en eller annen grunn insisterer hun på å være på kafeen før de andre i blokka kommer. Da vinker hun til dem som en prinsesse fra balkongen. Om det ikke er nok nekter hun å gå før de andre forlater stedet. Da vinker hun til dem igjen med høyre hånd hevet i hodehøyde. Underlig påfunn.

Jeg forsøker å ta kontrollen over intervjuet, og spør henne hvorfor hun går på kafé. – Jeg trives her, sier hun – dette er den koseligste kafeen i byen. Her er det voksne folk og det er stille og rolig. Ingen bakgrunnsstøy fra nåtidens popmusikk. Jeg studerer folk, hilser på kjente med isbrodder under skoene som går forbi, og leser en av hovedstadsavisene. Og drikker kaffe? skyter jeg inn. - Ja, men hjemme går det mest på koffeinfri kaffe, svarer hun. Magen trøbler litt forstår du. Vet du hva et av barnebarna mine sa en dag? Jeg rister på hodet. – Ho mormor ho drikk bare kokainfri kaffe ho. Igjen viser hun tanngarden. – Lykke er å ha familien rundt seg sier hun, besøke venner, sitte eksamensvakt og ta seg tid til kafé besøk. Det var hyggelig å prate med deg. Hun smiler og vinker meg ut.

Vi har så lett for å sette folk i båser, tenker jeg. Jeg må innrømme at jeg har den vane når det gjelder eldre mennesker. Å sette folk i bås går på fordommer og de bunner i våre anlegg, oppdragelse, livserfaring og vaner. Vi har alle fordommer, de er en del av vår personlighet. Spørsmålet er ikke om vi har fordommer, men hva slags fordommer vi har. Vi kan ha fordommer om de tykke, de tynne, de halte, homser, mørkhudede, jøder, muslimer og eldre mennesker. Fordommer stenger hjernens dør. Ingenting kommer inn, og ingenting av verdi kommer ut. Våre fordommer om eldre tror jeg baserer seg på at vi stort sett forbinder eldre mennesker med sykdom, trege i kassen på OBS, surrer mye, ofte ikke klar i hodet, og låst fast i gammeldags oppfatninger. Vi som har slike fordommer går glipp av mange gode opplevelser. Det sitter mange levende leksikon på kafeer omkring i landet, leksikon med praktiske erfaringer og uante historier.  Ikke en av dem har nøyaktig samme bakgrunn, alle har sitt unike fingeravtrykk. Stille sitter mange av dem over en kopp kaffe, studerer folkelivet og nyter en mormonsen kake.

Livskunst er å suge honning fra hver blomst, sa Heinrich von Kleist. Det er bare en halv sannhet. Livskunst består også av å få mest mulig glede ut av hver nektar man finner. Det er ikke morsomt å bli gammel, men det er den eneste måten å leve lenge på.

Burt Lancaster med sigarett i munnen

 I min bok - Smak på livet - møter jeg en del personer på kafe omkring i landet, i denne bloggen vil jeg dele en del av disse møtene. Jeg begynner i min hjemkommune Skaun

Burt Lancaster ofte med en røyk i munnen, datidens ideal

 Det kan hende jeg blir tvunget til å følge loven, men…

Displayet i bilen viser minus 24 grader. Frostrøyken ligger tykk over fjorden i Børsa sentrum. Jeg er i Skaun kommune, en kort kjøretur fra grensen til Trondheim, kjent for Husaby, et gårdsanlegg med gamle kirkeruiner der Einar Tambarskjelve bodde. Kanskje er stedet mest kjent fra Sigrid Undsets roman Kristin Lavransdatter. Romanfiguren Kristin bodde på Husaby sammen med sin husbond Erlend.

Jeg tar av veien mot Husaby, stopper ved en liten unselig Statoilstasjon for å tilføre kroppen varm kaffe. Utenfor står en amerikansk utgave av en Pick- up på tomgang og maler snøen i vegkanten grå. De møter blikket mitt, fire godt kledde mannfolk i skinnluer med klaff og oransje kjeledresser. Jeg føler assosiasjoner til mitt besøk i midt vesten i USA for noen år tilbake. Sigarettrøyken ligger som en sky i lokalet og den kvalmende, nå uvante lukten av sterk tobakk gjør meg uvel. En eldre mann reiser seg. – Kaldt ute, sier han og smiler. Jeg nikker. Kontordøren står oppe, en slitt kontorstol og masse papir på bordet kommer til syne. – - En kopp kaffe, sier jeg og han nikker mot automaten. Mannen bak disken har lest mitt kroppsspråk. Han spør om jeg har problem med røyken, jeg rister på hodet. – Det kan hende jeg blir tvunget til å følge loven jeg også, det har vært noen jævla journalister her og ville ha intervju, men jeg kastet dem på dør, sa han og lo. Jeg antyder forsiktig at mitt ærend var å få et intervju til egen bok. – Det blir ikke aktuelt, sa han – jeg vil ikke ha noe blest om saken.

Jeg tar farvel med nåtidens utgave av Einar Tambarskjelve. Einar kjempet som attenåring med Olav Tryggvason på Ormen lange i slaget ved Svolder. Den morderne utgaven av Einar kjemper et slag om retten til å blåse hvit røyk ut av munnen. Det er noe unorsk over mannen med de innsunkne brune øynene der han står ubarbert og litt lut i ryggen.

I juni 2004 ble serveringsstedene i Norge ved lov røykfrie. Seks år etter besøker jeg et serveringssted som er dekket av røyk. Lukter minner meg om vår stue på 60 tallet. Far røkte Eventyrblanding, minst 6o rullingser per dag, og da gjerne foran radioen og fiskerbølgen som meldte om sildefangster ved Griphølen. Etter den tid har jeg hatet sur røyk som svir i øynene. Men det er noe med dette stedet, motstanden mot formynderiet, som fascinerer meg. Jeg er så gammel at jeg husker mine fordums filmhelter med en røyk i munnen. Det var den tidens mannlige forbilder.

Penny University - kaffemekka

Penny University

Etter en god natts søvn hopper jeg på Central line i undergrunnen og går av ved Liverpool Street. Jeg går derfra inn i Londons østkant langt bort fra turistflommen i Oxford street. Jeg er på utkikk etter kaffebaren Penny University med adresse five redchurch street, Shoreditch.

Jeg gir opp og praiet en taxi for 6 pund. Selv sjåføren har problem med adressen, men jeg blir satt av i riktig gate. I et anonymt lokale, ikke stort mer enn 30 kvadratmeter stort, kun innredet med en lang disk med barstoler, sitter folk på barkrakkene og drakk kaffe. Det er kø for å få plass og gjestene syntes å komme fra flere land.  Bak disken flyr to menn og serverer kaffe. Ikke noe annet er til salgs. Bare kaffe. Ikke en eneste kaffemaskin som er vanlig på kaffebarene, og de har kun 3 kaffevalg.

Jeg bestiller Yirgacheffe, kaffe fra Etiopia. Baristaen varmer opp en bolle med vann. Dette skjer med en liten gassflamme. Da vannet når en viss temperatur blir vannet ført opp til en glasskanne hvor kaffen ligger på et filter. Vannet blander seg med kaffen som da, gjennom filteret, blir ført tilbake til glassbollen og så servert. Kaffen smaker perfekt, litt lett krydret og ikke alt for fyldig.

Du er til stede for kaffen,  og du føler den personlige servicen tett inn til kroppen. Jåleri? Ja, enkelte vil vel kanskje hevde det, men jeg liker opplevelsen. Det er noe nytt og skiller seg ut fra et vanlig kafébesøk. Hvorfor ikke sitte ved en bar og få blandet en god kaffedrikk og slik bytte ut vodka og lime med en La Linda fra Colombia?

-Denne baren er et eksperiment fra vår side, sier Anette Moldvær fra Trondheim. Hun og samboeren James Hoffmann har leid lokalet for tre måneder for å prøve ut konseptet. Fram til nå ser det ut til å fungere perfekt, fortsetter hun – men det er for tidlig å si hvordan det vil ende opp. Det var en avtale med Anette som førte meg hit. Jeg hadde lovet å stille med klare spørsmål for å spare tid da tid er penger for samboerparet som i tillegg til kaffebaren også driver et brenneri som forsyner flere av kaffebarene i London.