Kokainfri kaffe

 

Illustrasjonsfoto

 Neste kafé jeg besøker er ingen døgnflue. Lokalet er opptatt av eldre damer. Hatter i alle fasonger, grått hår og rynker over en varm kopp kaffe og søte kaker. Prismekroner henger fra taket, pene blondeduker pynter bordene, lokalet har mørke vegger og kunst på veggene. Det gullinnrammede maleriet Trondhjem 1824 har hengt der i ualminnelige tider og kafeen lever i beste velgående. Denne tradisjonsrike kafeen har siden 1929 gledet kafégjester i Trondheim.

Jeg bruker tid før jeg nærmer meg et intervjuobjekt. Her sitter minst 30 unike mennesker med hver sin historie. Kafé Bristol i Trondheim sentrum er et sted kanskje mest populært blant den litt mer voksne befolkning. – Jeg skriver en bok, forsøker jeg, hun stirrer på meg, ikke forberedt på å bli overfalt av en mann med kladdebok og kulepenn. Hun vifter meg av. Jeg kjenner tegnet, hun ønsker ikke å bli brettet ut på en bladside med fullt navn og foto. – Det blir anonymt, sier jeg. Da kommer et forsiktig smil. Jeg setter meg ved bordet. Av erfaring vet jeg at folk flest ønsker kontakt, oppmerksomhet. De fleste elsker å fortelle om seg selv og bli lyttet til. Hørt, sett og bli tatt på alvor. Ansiktet er rammet inn av rynker, et tegn på et langt liv, men bak rynkene ser jeg krystallklare øyne og et pent smil. – Jeg er 80 år sier hun, som om hun forstår hva jeg tenkte å spørre om. – Jeg er født og oppvokst her i byen, ikke langt fra Bristol. Vi var seks søsken, en tøff oppvekst uten frukt på bordet. Det gjør at jeg nå er fruktoman. Hun ler. – Du er alene, enke? forsøker jeg. – Alene, er riktig sier hun, men jeg ba mannen min dra dit pepperen gror for tjue år siden. Han var notorisk utro. Jeg fikk beholde leiligheten i blokka. Han er forresten død nå. Det er derfor du ser mest eldre kvinner her skjønner du, menn dør først, slik er det bare. Jeg leser avisen hver morgen, dødsannonsene, de taler sitt tydelige språk.

Blir det ensomt? Hun ser spørrende på meg. – Ensomt, sier hun, nei jeg er fremdeles aktiv. Etter at jeg sluttet som kokke ved en barnehage i byen har jeg vært eksamensvakt. Vet du at da jeg startet for 13 år siden har lønnen gått opp fra 50 til 150 kroner timen. Det er så flott å bli kjent med ungdommen på denne måten. Men noen episoder har det vært. Hvilke da, kan du..? Det er ikke lov å ta med mobiltelefon inn i lokalet, sier hun – men en gutt av utenlandsk opprinnelse la telefonen demonstrativt på pulten før eksamen. Jeg gikk ned og gjorde han klar over forholdet. Da klasket han hånden i pulten og bad meg holde kjeft. Jeg gikk da tilbake til min observasjonspost, satte meg til å stirre på vedkommende, etter en halv time strakk han hendene i været og puttet mobilen i veska. Hun ler igjen. – Etter eksamen spurte rektor om alt gikk bra. Jeg forklarte episoden. Rektor spurte om det var Gabriel det gjaldt, ja, sa jeg, Gabriel, men ikke engelen Gabriel. Nå lo hun høyt og bad om påfyll på kaffen.

Tilbake ved bordet fortalte hun at skolen, da hun passerte åtti, hadde sluttet å ringe. Det er visstnok praksisen det, sier hun - at de ikke vil ha folk over åtti som vakter. Men det er kanskje ikke så rart. Jeg har venninner som har blitt ”litt rare” i hodet. Jeg er så takknemmelig for å ha beholdt et klart hode. Ikke det at jeg takker Gud, han tror jeg ikke på. Jeg har vært med en venninne på Salem, men det var ikke noe for meg. Venninnen min går der hver uke, og en dag betrodde hun meg at hun hadde blitt avstandsforelsket i presten. Igjen ler hun. – Nei, jeg sverger heller til en tur med Colorline til Kiel og en liten drink i baren. Den andre venninnen min er rammet av slag og har mistet taleevnen. Det er trist å se en viril dame falle sammen slik. Nå har hun gått til logoped og det ble lite vellykket. Når jeg besøker henne gjentar hun ordet ”krok” minst hundrede ganger. Det er det eneste ordet hun har lært seg. Min tredje venninne er tilsynelatende klar i hodet, men har en underlig vane. Vi er stamgjester hver lørdag på en bestemt kafé i byen. Der går også mange i samme blokk som min venninne. Av en eller annen grunn insisterer hun på å være på kafeen før de andre i blokka kommer. Da vinker hun til dem som en prinsesse fra balkongen. Om det ikke er nok nekter hun å gå før de andre forlater stedet. Da vinker hun til dem igjen med høyre hånd hevet i hodehøyde. Underlig påfunn.

Jeg forsøker å ta kontrollen over intervjuet, og spør henne hvorfor hun går på kafé. – Jeg trives her, sier hun – dette er den koseligste kafeen i byen. Her er det voksne folk og det er stille og rolig. Ingen bakgrunnsstøy fra nåtidens popmusikk. Jeg studerer folk, hilser på kjente med isbrodder under skoene som går forbi, og leser en av hovedstadsavisene. Og drikker kaffe? skyter jeg inn. - Ja, men hjemme går det mest på koffeinfri kaffe, svarer hun. Magen trøbler litt forstår du. Vet du hva et av barnebarna mine sa en dag? Jeg rister på hodet. – Ho mormor ho drikk bare kokainfri kaffe ho. Igjen viser hun tanngarden. – Lykke er å ha familien rundt seg sier hun, besøke venner, sitte eksamensvakt og ta seg tid til kafé besøk. Det var hyggelig å prate med deg. Hun smiler og vinker meg ut.

Vi har så lett for å sette folk i båser, tenker jeg. Jeg må innrømme at jeg har den vane når det gjelder eldre mennesker. Å sette folk i bås går på fordommer og de bunner i våre anlegg, oppdragelse, livserfaring og vaner. Vi har alle fordommer, de er en del av vår personlighet. Spørsmålet er ikke om vi har fordommer, men hva slags fordommer vi har. Vi kan ha fordommer om de tykke, de tynne, de halte, homser, mørkhudede, jøder, muslimer og eldre mennesker. Fordommer stenger hjernens dør. Ingenting kommer inn, og ingenting av verdi kommer ut. Våre fordommer om eldre tror jeg baserer seg på at vi stort sett forbinder eldre mennesker med sykdom, trege i kassen på OBS, surrer mye, ofte ikke klar i hodet, og låst fast i gammeldags oppfatninger. Vi som har slike fordommer går glipp av mange gode opplevelser. Det sitter mange levende leksikon på kafeer omkring i landet, leksikon med praktiske erfaringer og uante historier.  Ikke en av dem har nøyaktig samme bakgrunn, alle har sitt unike fingeravtrykk. Stille sitter mange av dem over en kopp kaffe, studerer folkelivet og nyter en mormonsen kake.

Livskunst er å suge honning fra hver blomst, sa Heinrich von Kleist. Det er bare en halv sannhet. Livskunst består også av å få mest mulig glede ut av hver nektar man finner. Det er ikke morsomt å bli gammel, men det er den eneste måten å leve lenge på.

Burt Lancaster med sigarett i munnen

 I min bok - Smak på livet - møter jeg en del personer på kafe omkring i landet, i denne bloggen vil jeg dele en del av disse møtene. Jeg begynner i min hjemkommune Skaun

Burt Lancaster ofte med en røyk i munnen, datidens ideal

 Det kan hende jeg blir tvunget til å følge loven, men…

Displayet i bilen viser minus 24 grader. Frostrøyken ligger tykk over fjorden i Børsa sentrum. Jeg er i Skaun kommune, en kort kjøretur fra grensen til Trondheim, kjent for Husaby, et gårdsanlegg med gamle kirkeruiner der Einar Tambarskjelve bodde. Kanskje er stedet mest kjent fra Sigrid Undsets roman Kristin Lavransdatter. Romanfiguren Kristin bodde på Husaby sammen med sin husbond Erlend.

Jeg tar av veien mot Husaby, stopper ved en liten unselig Statoilstasjon for å tilføre kroppen varm kaffe. Utenfor står en amerikansk utgave av en Pick- up på tomgang og maler snøen i vegkanten grå. De møter blikket mitt, fire godt kledde mannfolk i skinnluer med klaff og oransje kjeledresser. Jeg føler assosiasjoner til mitt besøk i midt vesten i USA for noen år tilbake. Sigarettrøyken ligger som en sky i lokalet og den kvalmende, nå uvante lukten av sterk tobakk gjør meg uvel. En eldre mann reiser seg. – Kaldt ute, sier han og smiler. Jeg nikker. Kontordøren står oppe, en slitt kontorstol og masse papir på bordet kommer til syne. – - En kopp kaffe, sier jeg og han nikker mot automaten. Mannen bak disken har lest mitt kroppsspråk. Han spør om jeg har problem med røyken, jeg rister på hodet. – Det kan hende jeg blir tvunget til å følge loven jeg også, det har vært noen jævla journalister her og ville ha intervju, men jeg kastet dem på dør, sa han og lo. Jeg antyder forsiktig at mitt ærend var å få et intervju til egen bok. – Det blir ikke aktuelt, sa han – jeg vil ikke ha noe blest om saken.

Jeg tar farvel med nåtidens utgave av Einar Tambarskjelve. Einar kjempet som attenåring med Olav Tryggvason på Ormen lange i slaget ved Svolder. Den morderne utgaven av Einar kjemper et slag om retten til å blåse hvit røyk ut av munnen. Det er noe unorsk over mannen med de innsunkne brune øynene der han står ubarbert og litt lut i ryggen.

I juni 2004 ble serveringsstedene i Norge ved lov røykfrie. Seks år etter besøker jeg et serveringssted som er dekket av røyk. Lukter minner meg om vår stue på 60 tallet. Far røkte Eventyrblanding, minst 6o rullingser per dag, og da gjerne foran radioen og fiskerbølgen som meldte om sildefangster ved Griphølen. Etter den tid har jeg hatet sur røyk som svir i øynene. Men det er noe med dette stedet, motstanden mot formynderiet, som fascinerer meg. Jeg er så gammel at jeg husker mine fordums filmhelter med en røyk i munnen. Det var den tidens mannlige forbilder.

Penny University - kaffemekka

Penny University

Etter en god natts søvn hopper jeg på Central line i undergrunnen og går av ved Liverpool Street. Jeg går derfra inn i Londons østkant langt bort fra turistflommen i Oxford street. Jeg er på utkikk etter kaffebaren Penny University med adresse five redchurch street, Shoreditch.

Jeg gir opp og praiet en taxi for 6 pund. Selv sjåføren har problem med adressen, men jeg blir satt av i riktig gate. I et anonymt lokale, ikke stort mer enn 30 kvadratmeter stort, kun innredet med en lang disk med barstoler, sitter folk på barkrakkene og drakk kaffe. Det er kø for å få plass og gjestene syntes å komme fra flere land.  Bak disken flyr to menn og serverer kaffe. Ikke noe annet er til salgs. Bare kaffe. Ikke en eneste kaffemaskin som er vanlig på kaffebarene, og de har kun 3 kaffevalg.

Jeg bestiller Yirgacheffe, kaffe fra Etiopia. Baristaen varmer opp en bolle med vann. Dette skjer med en liten gassflamme. Da vannet når en viss temperatur blir vannet ført opp til en glasskanne hvor kaffen ligger på et filter. Vannet blander seg med kaffen som da, gjennom filteret, blir ført tilbake til glassbollen og så servert. Kaffen smaker perfekt, litt lett krydret og ikke alt for fyldig.

Du er til stede for kaffen,  og du føler den personlige servicen tett inn til kroppen. Jåleri? Ja, enkelte vil vel kanskje hevde det, men jeg liker opplevelsen. Det er noe nytt og skiller seg ut fra et vanlig kafébesøk. Hvorfor ikke sitte ved en bar og få blandet en god kaffedrikk og slik bytte ut vodka og lime med en La Linda fra Colombia?

-Denne baren er et eksperiment fra vår side, sier Anette Moldvær fra Trondheim. Hun og samboeren James Hoffmann har leid lokalet for tre måneder for å prøve ut konseptet. Fram til nå ser det ut til å fungere perfekt, fortsetter hun – men det er for tidlig å si hvordan det vil ende opp. Det var en avtale med Anette som førte meg hit. Jeg hadde lovet å stille med klare spørsmål for å spare tid da tid er penger for samboerparet som i tillegg til kaffebaren også driver et brenneri som forsyner flere av kaffebarene i London.

Det er noe spesielt med morgenkaffen

Det er tidlig morgen. Jeg trår forsiktig ut av sengen, trøtt, litt stiv i kroppen, reiser meg opp foran speilet og møter et trist syn. Smale øyne merket av en natts søvn, tenner med ett lett belegg av bakterier med påfølgende dårlig ånde. Kaldt vann, en kam og litt hudkrem hjelper. Men det er først når lukten av kaffe brenner seg inn i nesehårene jeg kjenner den deilige følelsen av å våkne til en ny dag. Jeg løfter koppen forsiktig opp til de tørre leppene, lar den sorte vesken renne langs spiserøret og kjenner koffeinet spre seg ut i nervefibrene. Da mangler jeg bare lokalavisen og en skive med syltetøy. Jeg leser dagens dikt i Adresseavisen, der beskriver Britt Sundal følelsen slik:

Morgenstund

                   Kaffen putrer

                        et lys er tent

                        natten gjorde

                        sinnet rent

                       

Har blanke ark

                        å starte med

                        god morgen dagen

                        før meg av sted

                            Britt Sundal

KAFFEN ER HELLIG!

Maks to kopper kaffe om dagen på svensk gammelhjem

Beboerne på Vennatunet aldersboliger i min kommune klager over mangel på kaffeservering. På det svenske gamlehjemmet Hagalid i Timra har man tatt skrittet fullt ut og strammet inn retningslinjene for kaffekosen. I de nye reglene slås det fast at hver beboer maks skal få to kopper kaffe om dagen, uten påfyll. Antall brødskiver til frokost skal begrenses til to, og de eldre får maks en kvart liter melk.

Rene fattighuset, sier Marianne Olsson, som har sin mamma Ellis på gammelhjemmet. – Jeg synes man skal få gjøre som man vil, sier Ellis på 98 år, - jeg elsker kaffe.

Aftonbladet grep straks inn og sørget for å tilføre gammelhjemmet en ubegrenset mengde kaffe og boller da de kom på besøk. Mottoer er: Reduser gjerne mengden på melk, men rør ikke kaffen, den er hellig!

Når vi likevel er i Sverige: Svenske LO har i sin Sifo- undersøkelse spurt 1.000 personer hvilke forhold på arbeidsplassen som betyr mest for effektiviteten. De ansatte svarte slik:

• Helsefremmende tiltak som for eksempel massasje og trening
• Rene lokaler
• Et pent og stilig arbeidsmiljø
• Pc- og kontorutstyr som fungerer som det skal
• God støtte fra resepsjonen
• Gratis frukt
• God kaffe (uthevet av forfatter)

Jeg blir stadig mer forundret over hvor sterk kaffen står hos folk og hva den betyr for oss privat og på arbeid.

Kaffeost

Det regner, slapseføre ut. En ny uke venter. Det er en av de litt småtriste dager å stå opp. Men en god dag for en varm koppe kaffe ved frokostbordet. Tenker på arbeidet med siste boka mi "smak på livet" og tiden med å lete fram gamle historier om kaffens betydning i Norge i eldre tider og fram til i dag. Her er en av dem:

 

 Kaffeost

I en reiseberetning fra 1898, på tur til Treriksrøysa der grensemerke mellom Norge, Finland og Russland møttes, fortelles at reisefølge hadde med kaffeost som reiseproviant. Det var slik at jentene i Finnmark melket reinsimlene og laget ost, en feit type som ble skåret i terninger og puttet i kaffekoppen. Derav betegnelsen.

De brente korn og lot som det var kaffebønner

Vi brente korn og lot som det var kaffebønner

Det hersker en underlig form for ro der eldre mennesker bor. Så også på Vennatun eldresenter i Skaun kommune. Den totale stillhet brytes svakt av et TV apparat på laveste volum som viser en repetisjon av Marit Bjørgens gull løp i OL. En eldre mann sitter i sofakroken og leser Adresseavisen. Han titter opp og hilsen med et nikk. – Det går bra i OL, sier han. – Marit tok sitt første gull, svarer jeg. Han smiler. Jeg forklarer mitt ærend, at jeg er på besøk for å snakke om kaffe og kaffevaner på eldresenter. – Jeg drikker ikke kaffe, sier han – bare kaldt vann, de har tatt fra oss kaffemaskinen. Det er ingen som serverer kaffe lenger, de streiker. Jeg forstår at han blander kortene, men det er slik han opplever situasjonen. For å spare penger har kommunen lagt ned kjøkkentjenesten, fjernet aktivitøren, og avviklet nattevakten. Jeg bytter tema. – Under krigen, forsøker jeg – hvordan var det med kaffedrikking da? Han humrer. – Da brente far korn vi hadde på gården og kokte en liksom kaffe på kornene, men det smakte pyton, det husker jeg. Men kaffe måtte vi ha. – Hvor gammel var du under krigen? Han peker på hodet og gir klart uttrykk for at husken nærmest er blitt borte. – Fødselsdag og tid er ikke lenger min sterke side sier han.

Flere eldre siger inn i lokalet. Det er tid for ettermiddagskaffe, klokken nærmer seg halv fire. Det er ingen betjening her nå. – De har vel satt fram kaffetralla?  - Før fikk vi servert kaffe, sier dama med rullatoren, det er det slutt på nå. Vi som trenger hjelp er avhengig av de som er bedre til beins og klare i hodet.

Smått om sent trilles trallen med vafler og kaffe ut. Kaffe trykkes ut av kannene, vaflene danderes med syltetøy og rømme og praten er i gang. Straks kaffen glir ned går praten om helt andre ting enn nedleggelser og mangel på aktivitør. Ettermiddagskaffen er en hellig stund som skal nytes, et høydepunkt i hverdagen. Det forundrer meg at vi, i et av verdens rikeste land, ikke har råd til å holde oss med kjøkkenbetjening noen timer pr. dag og slik legge til rette for at de eldre ubekymret kan glede seg meg en kaffestund i løpet av dagen.

Vi brente korn og lot som det var kaffebønner Det hersker en underlig form for ro der eldre mennesker bor. Så også på Vennatun eldresenter i Skaun kommune. Den totale stillhet brytes svakt av et TV apparat på laveste volum som viser en repetisjon av Marit Bjørgens gull løp i OL. En eldre mann sitter i sofakroken og leser Adresseavisen. Han titter opp og hilsen med et nikk. – Det går bra i OL, sier han. – Marit tok sitt første gull, svarer jeg. Han smiler. Jeg forklarer mitt ærend, at jeg er på besøk for å snakke om kaffe og kaffevaner på eldresenter. – Jeg drikker ikke kaffe, sier han – bare kaldt vann, de har tatt fra oss kaffemaskinen. Det er ingen som serverer kaffe lenger, de streiker. Jeg forstår at han blander kortene, men det er slik han opplever situasjonen. For å spare penger har kommunen lagt ned kjøkkentjenesten, fjernet aktivitøren, og avviklet nattevakten. Jeg bytter tema. – Under krigen, forsøker jeg – hvordan var det med kaffedrikking da? Han humrer. – Da brente far korn vi hadde på gården og kokte en liksom kaffe på kornene, men det smakte pyton, det husker jeg. Men kaffe måtte vi ha. – Hvor gammel var du under krigen? Han peker på hodet og gir klart uttrykk for at husken nærmest er blitt borte. – Fødselsdag og tid er ikke lenger min sterke side sier han. Flere eldre siger inn i lokalet. Det er tid for ettermiddagskaffe, klokken nærmer seg halv fire. Det er ingen betjening her nå. – De har vel satt fram kaffetralla? - Før fikk vi servert kaffe, sier dama med rullatoren, det er det slutt på nå. Vi som trenger hjelp er avhengig av de som er bedre til beins og klare i hodet. Smått om sent trilles trallen med vafler og kaffe ut. Kaffe trykkes ut av kannene, vaflene danderes med syltetøy og rømme og praten er i gang. Straks kaffen glir ned går praten om helt andre ting enn nedleggelser og mangel på aktivitør. Ettermiddagskaffen er en hellig stund som skal nytes, et høydepunkt i hverdagen. Det forundrer meg at vi, i et av verdens rikeste land, ikke har råd til å holde oss med kjøkkenbetjening noen timer pr. dag og slik legge til rette for at de eldre ubekymret kan glede seg meg en kaffestund i løpet av dagen.

Kirkekaffe

Det slo gnister under kirkekaffen!

- Jeg er blitt avhengig av kirkekaffe, sier Øyvind Brastein og smiler. Han er sykehusprest ved St. Olavs Hospital i Trondheim. – Jeg var i en menighet i nøyaktig 20 år hvor det etter hver eneste gudstjeneste ble servert kirkekaffe, fortsetter han. - Seremonien med kaffe ble nærmest en del av selve gudstjenesten. – Hva er det med denne kirkekaffen? skyter jeg inn. – Den har mange funksjoner, svarer han med en kopp kaffe i høyre hånd, - den fungerer som et kjærkomment sosialt fellesskap. Etter å ha sittet stille en hel time på en gudstjeneste, uten å ha lov til å si et eneste ord, er det godt å komme sammen å snakke. – Hva prater man om under en kirkekaffe? – Det skiller seg ikke stort fra andre sammenkomster over en kopp kaffe. Selve gudstjenesten kan være gjenstand for diskusjon, mens andre igjen snakker om det som ligger en på hjertet der og da. Når folk kommer sammen i fri dressur, slik man gjør på kirkekaffen, er det en del sosiale prosesser som trer i kraft på godt og vondt. Jeg har opplevd at fellesskapet rundt kirkekaffen også lett kan virke ekskluderende på nye kirkegjengere, man blir lett for opptatt av de faste kirkegjengerne og slik overse vi de som ikke er der så ofte. Terskelen for å gå inn døra kan da bli for stor. Vi jobbet en god del med dette i vår menighet og følte at vi i stor grad lyktes i å senke terskelen.

Brastein er kjent som en liberal prest, lett tilgjengelig med en uformell omgang med folk flest. I tillegg til det å være prest har han utdannelse og stor interesse for astronomi. I flere artikler har han knyttet sitt religiøse utgangspunkt opp mot det å være menneske. – Vi er ikke bare jordboere, sier han plutselig – hele kosmos er vårt hjem fordi vi er underlagt de samme fysiske lover som gjelder for hele universet… Hvorfor drar du astronomi inn i din gudstro?

- Astronomien setter Gud og mennesket inn i det rette perspektiv. Jeg snakker her om astronomi i betydning astrofysikk, den vitenskapelige utforskningen av universet, og ikke om astrologi med horoskoper og spådomskunst. Astronomien og dens beskrivelse av dimensjonene og sammenhengene i universet forteller meg at Gud, himmelens og jordens skaper, er stor, og at vi mennesker er små. Vi har lett for å gå i den fella at vi tenker for små tanker om Gud enten vi tror på Gud eller ikke. Astronomien hjelper oss til å tenke store tanker om Gud. Gud er ikke bare himmelens og jordens skaper. Han er hele universets skaper.

-Noen har et bilde av prester som noe annet enn et vanlig menneske, sier jeg. - Har du følt det presset? - Er det vanskelig å være ærlig?  - Jeg har alltid sett på meg selv som et vanlig menneske, også etter at jeg ble ordinert til prest for 27 år siden. Derfor har jeg på en måte kommet presset om at en prest skal være noe annet og mer enn et vanlig menneske i forkjøpet. I den grad det har vært noe press fra omgivelsene har jeg på en måte kvalt det i starten. Den enkle og klare sannhet om at vi alle er mennesker er en erkjennelse som har blitt mer og mer viktig for meg ettersom årene har gått. Han tar en liten pause før han fortsetter. - Vi er alle mennesker, sier han - og noe av det fineste ved å være menneske er jo å være forelsket.   - Jeg har hørt rykter om at det slo gnister under en kirkekaffe? antyder jeg. Han begynner å le, skjenker i en ny kopp kaffe, og må innrømme at så har skjedd. – Kirkekaffen er vel ikke det man forbinder med sjekkested, sier han - men det hender så mangt på Hovedøen en midtsommernatt og på kirkekaffen etter kirketid. Du sikter sikkert til at jeg traff min kone der. Jo, det er riktig. Det slo faktisk gnister over en kopp kaffe og det førte senere til en ild som ble tent. Skal vi skifte tema? Neste søndag er det gudstjeneste i den fine sykehuskirka vår. Da er det etter seremonien dekket bord med hvite duker og det blir servert god kirkekaffe med hjemmelagde kaker. Du er velkommen.

Kroppsbygging

 Kaffe til kroppsbygging.

Kaffe smoothie er et perfekt lite måltid, før trening/etter trening, som frokost, eller bare som et deilig mellommåltid. Supert alternativ til milk shake. Lager du til barn, halver mengden protein pulver, står det i oppskriften.

Alt du trenger en blender, isbiter og eventuelt frosne bær/frukt. Kutt opp bananer og annen søt frukt i biter og legg i fryseren!

- 2 Kopper espresso /eller 1 ss Friele instant kaffe.
- Rikelig med knust is,
- 1. glass vann eller melk.
- 1 scoop vanilje Protein Pulver.
- 1ss Udos choice
- noen dråper rom essens
- 1ss søtningspulver.
- 1egghvite(kan droppes)

Bland alt i mix`ern, til en jevn sløsh og nyt!

Jeg avslutter nå foreløpig å legge ut mine innlegg på Facebook. De som ønsker å følge meg har denne adressen, samt www.oyvindneeraas.blogspot.no og min hjemmeside www.oyvindneeraas.net. Kommer nok tilbake på facebook senere en gang.

Japansk koffein – kick

Er du i Tokyo og har 40 kroner til overs, kan du gå i kaffebadehus. Der kan du bade i basseng inneholdende tjue tonn gjærede, malte, oppvarmede kaffebønner. Etter en liten halvtime kan du stige opp av bønneblandingen og dusje kaffen av deg. Ifølge oppfinneren av kaffebadehuset er gjærede kaffebønner bra mot muskelverk, revmatisme, høyt blodtrykk og lav blodsirkulasjon.