Tårene kom da nærbutikken stengte

Jeg åpnet lokalavisen og fikk et synlig bevis på folks behov for et samlingssted, et sted der de kunne handle matvarer og møtes over en kopp kaffe.

På grunn av lav omsetning ble Coop butikken på Svorkmo lagt ned i mai 2009. Dette ble en tung dag for befolkningen på tettstedet. Ikke minst for betjeningen som holdt ut til siste kunde forlot lokalet.  Ved siden av de som handlet varer for halv pris i butikken, samlet det seg også en gruppe mennesker i kaféavdelingen. Det ble påpekt av folk der at butikken også var et samlingspunkt. Stedets sjel forsvant liksom når kafeen, samlingsstedet på nærbutikken, ble borte. Folk ble ordentlig forbannet, det ble opprettet en gruppe på facebook, og ordene satt løst:

”På tide att han Sørlien i coop orkla/møre får fingern ut av rævva å skjærpe sæ!!!! coop orkla fikk butikk lokala gratis i sin tid, så det er bare rett å rimelig att Svorkmo bøggen får att lokala sin!!!!!!! Æ får min del boikotte coop orkla/møre sine butikka, håpe flere blir med på den...”

Et av svært mange innlegg på lokalavisens nettside viser et mer avdempet engasjement:

”Synes de e tragisk at butikken på svorkmo bli lagt ned. tænk på di eldre som bor på svorkmo. dæm bruke jo å treffes på lørdagan å drekk kaffe å skravle skit. det bli itj nå my sosialt længer får dæm. det var sentralt helt til butikken i går ble nedlagt. for på svorkmo hadde de både butikk å postkontor å det di trengte til dagligvarer. det er ikke bare for di eldre å gå på vormstad!!! håpe det kjæm en ny butikk på svorkmo.”

Møte med May - Irene

- Det var du, May – Irene Nilsen, som skrev dette innlegget for ett år siden. Nå sitter vi på den nyåpnede kafé avdelingen ett år etter og en ny nærbutikk er åpnet. Skal vi ta det tradisjonelle spørsmålet fra sporten: Hva føler du nå? – Jeg har lyst å gråte av glede, sier hun og ler – jeg er født og oppvokst på dette stedet. Samlingsstedet tidligere var Samvirkelaget og kafeen. Der var nyhetssentralen, det sosiale treffstedet. Jeg vokste opp med historier fra gammelgutta, vi hadde lange ører som barn. Da butikken ble lagt ned forsvant alt dette. De eldre ble sittende inne, miljøet smuldret opp. - Du er rimelig opptatt av de eldres situasjon til å være knapt tjue år gammel? – Det er ikke så rart, jeg er utdannet hjelpepleier og har hatt min praksisperiode her i bygda. Jeg liker å jobbe med eldre mennesker. Jeg fryder meg over at miljøet er i ferd med å etablere seg igjen, se folk møtes over en kopp kaffe, og høre praten gå. Du vet det å prate sammen er god medisin. Nå håper vi alle at det blir etablert en egen kafé på stedet da fire bord i butikklokalet kan bli i minste laget.

Det slår meg hvor viktig denne kampen for nærbutikk og anledning til å møtes over en kopp kaffe er. På dette tettsted i Orkdal kommune er folk stolte av bygda de bor i. I tillegg til ny butikk har de fått på plass egen barnehage og gangbru. Fra før har de en skole de er glad i. Under samtalen stopper skolebussen utenfor, tar en kort pause for at barna skal kunne gjøre innkjøp. - Uvanlig service, påpeker jeg. En grei bussjåfør, svarer hun – slik er det her.

Kennet og to kammerater setter seg ved sidebordet. Menyen er to boller og en Battery. - Sulten? Han nikker og svelger bollen i ett jafs.

 

Så mye engasjement for et tilbud bestående av noen bord og en kaffeautomat. – Hva er årsaken?  - Her kan vi med god samvittighet rakke ned på regjeringens politikk, være skeptisk til innvandringspolitikken, eller klage på kommunen, svarer en eldre innbygger i det han haster ut med bæreposen. - Ja, tenker jeg, det kan kanskje oppsummeres så enkelt. Den såkalte dårlige samtalen er et undervurdert, men praktfullt sosialt medium. Den kan faktisk gjøre hverdagen til en fest.

 

I sin nyttårstale 2007 kom kong Harald inn på gamle og nye møtesteder i samfunnet. - I gamle dager var det butikkene og kirkebakkene. I dag har vi mobiltelefonen, Facebook og chatterom, sa han. - Det er det samme hva det kalles, men vi trenger dialogen. Vi trenger den gode samtalen, fra den store samfunnsdebatten, til den lille avmælte hverdagspraten. Det er gjerne slik at først når vi har snakket sammen, ser vi hverandre, sa kongen som selv bruker mye av sin tid til å prate med mennesker. – Det er noe av det fineste og mest meningsfulle i hele kongegjerningen, avsluttet han. Det er ikke vanskelig å være enig.

Derfor blir du avhengig av kaffe

http://www.abcnyheter.no/node/128934

Laget manglet attityde!

Jeg kan ikke avslutte besøksrunden i Trondheim uten et besøk på Tyholttårnet som inneholder Norges eneste roterende spisested, en Egon restaurant. Tårnet er et 124 meter høyt radio- og telekommunikasjonstårn med fantastisk utsikt. I 74 meters høyde ligger restauranten som roterer 360 grader i løpet av en time. Den utgjør en 12-kant med store glassfasader. Tårnet er bygd i betong med en diameter 7,2 meter, og er den nest mest besøkte severdigheten i byen.

Ikke uten grunn velger jeg meg en vindstille vårdag. Jeg trykker på knappen i en heis som fører meg 74 meter til værs i løpet av sekunder. Med meg i heisen har jeg en ung familie med ett barn. Jeg må bare spørre hvorfor de valgte dette stedet. – Det finns ikke maken i hele landet, sier mor – å nyte en kopp kaffe nesten 80 meter over bakken er en opplevelse i seg selv. Heisen stopper. Litt ustø beveger jeg meg mot disken. Det tar litt tid å venne seg til den svake rotasjonen.  Jeg bestiller en kopp kaffe og en søt kake. I løpet av måltidet, og to kopper kaffe, har jeg vært på en rundtur med en panoramutsikt det knapt finnes maken til fra noen kafé i dette landet. Et lag av eldre menn har samlet seg rundt et bord. De forteller at de ofte legger samlingene her like etter en hjemmekamp på Lerkendal. I dag var temaet første hjemmekamp i serien mot Start. Dagbladet ligger på bordet og der uttaler Hamren at hele laget manglet attityde. Forsvaret var lekk, midtbanen sviktet og effektiviteten var dårlig foran mål. En av gammelkara peker på at RBK tross alt greide uavgjort etter å ha ligget under to ganger. Argumentet faller til jorden, de fleste var opptatt av at spillerne tapte dueller og løp som forvirrede høns. Engasjementet er stort, men latteren sitter løst. Ingen bryr seg om utsikten, om kaffen er fersk eller om pizzaen er godt stekt. Alt fokus er rettet mot en rund ball og 45 minutters spill på Lerkendals gressmatte. Kampen er historie, men diskusjonen fortsetter.

I et mer stille hjørne sitter Marthe og Mari i dyp konsentrasjon med to kopper svart kaffe. De jobber med en bachelor oppgave. De er begge studenter ved Høyskolen i Sør Trøndelag og tar sikte på å bli audiologer. Jeg har på kafé besøkene undret meg over at studenter veldig ofte bruker kafeen som arbeidssted. I mitt hode rimer ikke det med behovet for ro og konsentrasjon. De ler når jeg nevner dette. – Du kommer fra en annen generasjon, sier de i kor – den gang var biblioteket et sted der betjeningen hysjet ved den minste bevegelse. Ungdommen i dag er så vant med lyder og musikk på øret hele dagen at det er blitt et must å ha litt bakgrunnsstøy, vi jobber best da. Kan du tenke deg et bedre sted å slappe av når vi tar en pause mellom slagene? Her serveres det utmerket kaffe og det er nok å hvile øynene på. Jeg tar poenget, vi lever i en annen tid. I speilet ser jeg konturene av grått hår og rynker da heisen stanser på bakken.

Turen er kommet til Kristiansund

Jeg liker den lille byen ved havet, å komme hit gjør meg alltid oppøst og full av følelser. Jeg husker jeg som barn stod på Varden og myste ut mot det uendelige Atlanterhavet i håp om å se Amerika. Byen er egentlig en fruktbar oase i en steinørken. Ved havna ligger Nordmørskafeen. Den ble åpnet 8. desember 1952 og har vært i sammenhengende drift siden den gang. Konseptet er som det alltid har vært: tradisjonell husmannskost av god kvalitet. Geir Gimnes har jobbet i kafeen sammen med kona og svigerforeldrene i mange år og mye tyder på at sønnen Roar overtar driften når den tid kommer

Jeg spør hva de er mest kjent for. - Det må være blandaball det da, svarer han med et smil om munnen, - den står alltid på dagens meny. I tillegg er bacalaoen vår populær. Vi har vunnet en lokal konkurranse med den to ganger. – Det viktigste er å ha råvarene av første klasse, og samtidig være svært nøye når det gjelder anrettelse, smak og lukt. Vi samarbeider med Operaen i byen. Under Operafestivaluka kommer artistene hit og spiser, og opptrer her på utvalgte lørdager i februar Jeg peker på smilet fra Mattilsynet som henger på veggen. Han tar poenget. - Det skjer rett som det er at ansatte fra Mattilsynet kjøper maten sin her, sier han - det sier vel alt.

Dette er ingen kafé for kaffe latte generasjonen. Her kommer godt modne folk for å spise husmannskost. Jeg bestiller dagens og får en stor porsjon blandaball, fiskesuppe, dessert og kaffe for kun kr. 125,- Det smaker som fordums tid da mor serverte blandaball, men jeg må faktisk innrømme at denne ballen er hakket bedre enn mors. Det skulle ikke være mulig. Under måltidet har jeg panoramautsikten til byens øyer og en nærhet til havna som gjør at jeg formelig lukter salt sjø. Kystekspressen rygger ut og tar av i retning Trondheim. Ivar Senior fra Blakstad rederi ligger ved kai og sundbåten haster fra øy til øy. Jeg sitter ved et bord fra 1967. – Det meste av inventaret er fra den tiden, sier Gimnes. Panelet, ja selv aircondition anlegget. Det sitter kultur i veggene her, og det er slik vi vil ha det.

Tindebestigeren og lærerinnen.

Ved et bord sitter et eldre ektepar. De tilbyr meg en stol.  – Vi har vært på legekontroll, sier Oddrun Folde Engvig – vi benytter bybesøket til å spise middag her. – Det var bror min, han Johan, som startet denne kafeen skyter Torstein Engvig inn, bedre middag enn her får du ikke i verden, og jeg vet hva jeg snakker om. Fruen gir han et kakk i siden. Jeg følger opp og spør om han er bereist. Han ler. – Jeg har besteget de fleste fjelltopper som er verd å bestige, sier han – blant annet Mount Blanc i Frankrike og Matterhorn i Sveits. Her i Norge har jeg besteget Romsdalshorn minst 30 ganger i forskjellige ruter. Jeg er født sunn og frisk, og har hjulpet til noe selv. – Det er ordtaket han bruker om seg selv, bryter fruen inn. Men han har alltid vært en sprek kar og nå er han passert 90 år. Torstein forteller han har bodd i byen i alle disse årene. Bankmann og trimgeneral. – Det var slik jeg traff henne, sier han ivrig og peker på fruen – jeg var på vei opp Freikollen tidlig på 60 tallet, og der traff jeg et følge med damer. Jeg merket meg spesielt en av dem, kom i snakk med henne og avtalte å møte henne på kafé i byen. Det var slik det startet for snart femti år siden. Og nå sitter vi her på samme kafé.  Det er en oase av fred her på stedet, tid til å la tankene vandre og spise god mat.

Oddrun forteller hun har vært lærer hele sitt voksne liv. – Det var store klasser da jeg begynte som lærer i 1959, sier hun – og det var ikke midler til å følge opp de som hadde problem. Jeg traff nylig en av guttene som slet fælt på skolen her en dag. Han ga meg en klem og kunne fortelle at han ofte tenkte tilbake på skoletiden som en trivelig tid. Det satte jeg stor pris på. Men nå må vi gå, avslutter hun.

Den tause stamgjesten

Jeg lurer meg bort til en enslig mann i syttiårene. Han spiser, som meg, blandaball og fiskesuppe. Han sitter rank i ryggen, har en frisk farge i ansiktet med litt rødmussete kinn som tyder på at han har vært mye ut i frisk luft. Med klare blå øyne ser han på meg og rister på hodet. Han ønsker ingen samtale, jeg forsøker med et smil, men han senker blikket avvisende og fortsetter å spise. Høflig som jeg er, lar jeg mannen være i fred.

Gimnes forteller at mannen har vært stamgjest på stedet i minst 25 år. Han kan ikke minnes at mannen har gått glipp av en eneste middag i løpet av de årene. Gimnes vet ikke hva mannen heter eller hvor han bor. – Han prater aldri med gjestene, sier Gimnes – kun med betjeningen. En meget hyggelig gjest. Lokalavisen har forsøkt seg med intervju, men blitt avvist. Han ønsker rett og slett å være i fred og det respekterer vi selvsagt. Vi er glad i stamgjesten vår.

Jeg takker av og benytter anledningen til å besøke byen som har gått fra å være en fiskerby, nå innhentet av oljealderen. Utviklingen har vært enorm. Jeg avslutter med en tur til Lasken, en av ungdomstidens badeplasser. En liten bukt med dønningen direkte fra storhavet. Her ligger steinene som de gjorde på 50 – 60 tallet, naustet henger knapt sammen lenger, selv taket av bølgeblikk er i ferd med å gå tapt for naturkreftene. Jeg går stien ut mot bergknausene der Atlanterhavet bryter inn mot land. Har byen forandret seg er alt her som før. Stien følger det samme spor jeg fulgte som 14 åring med fisketanga over skulderen. Jeg kjenner faktisk igjen steinen i myra vi brukte å mellomlande i for ikke å bli bløt på beina. Det blåser som det alltid gjør her ute. Berget står som baugen på et skip. Når dønningene slår inn deles de i to og etterlater seg store skyer av hvitt skum. Jeg pakker ut termosen og nyter en kopp varm kaffe, før jeg vender tilbake til motellet og sengen.

Liga from Riga

Jeg våkner tidlig neste morgen. Ute regner det vannrett og det blåser stiv kuling. Eneste selskap i spiserommet er en ung jente. – Do you speak english? spør hun. Vi kommer i prat og hun forteller på flytende engelsk at hun kommer fra Riga i Latvia og at hennes navn er Liga. Jeg forteller om mitt ærend og hun snakker entusiastisk om kafé livet blant studentene i Latvia. Der møtes studenter fra alle kanter av verden på kafé, forteller hun – kafeene er et treffsted uansett bakgrunn og kultur. Det oppstår en atmosfære av vennskap og felles forståelse og samtalene går lett over en kopp kaffe eller te.

Hun forteller hun kommer fra en landsby 20 mil fra Riga og at hennes foreldre er bønder. – Det finnes ikke en kafé i landsbyen, sier hun – jeg var ikke på kafé før jeg begynte å studere. Hjemme koser vi oss helst med peppermynte te. Hun smiler bredt. Jeg spør hva hun gjør her, på et lite motell i Norge. Hun forteller hun praktiserer som lærer ved Langveien ungdomsskole i byen, og at det er en del av hennes utdanning. I fjor praktiserte hun i Østerrike og neste år kunne hun tenke seg å bo i USA. - Vi får se, man vet ikke hva fremtiden bringer, sier hun – men nå må jeg dessverre gå, elevene venter på meg.

Smaker som krutt og fungerer som krutt i kroppen

Stefan med mage for espresso

Vårsola varmer. En kvinnelig tigger sitter på blomster brua med et plastbeger. Det er tomt for mynter. Det er like før påske og jeg er på vei til Solsiden i Trondheim. Dette er Trondheims Aker brygge med kafeer på rekke og rad og en nærhet til sjøen som gjør at man lett lukter salt sjøvann. Jeg passerer tiggerens mann, han spiller trekkspill. Sørgmodige toner, litt falskt, men noen mynter har han faktisk samlet. Jeg dukker inn i kafeen Bare Blåbær og blir møtt av det en kvinne vil betegne som en pen, høy og mørk mann. Jeg forklarer mitt ærend. Han smiler. – Da er du kommet til rett sted, sier han – her samles folk i alle aldre. Stefan er en ordentlig hyggelig fyr, et unikum for ethvert serveringssted. Utadvent og serviceinnstilt. Jeg bestiller kaffe og en gulrotkake. Jeg er første gjest for dagen og Stefan tar seg tid til en prat. Han forteller han har bodd i Saudi Arabia og opplevd kafélivet der. – Bare mannfolk med vannpiper, men en utrolig god kaffe, sier han - et helt annet kafémiljø enn vårt, men der, som her, er kafeen et møtested hvor man diskuterer hverdagslige ting. Du har fartet litt omkring? sier jeg. – Det blir lett slik når man er singel, sier han – jeg har blant annet arbeidet på bar/kafé i England. De har en helt annen kafé kultur enn vår, der går det mest på te og øl.

Vi blir avbrutt av første kunde, to venninner som bestiller en pizza. Den blir varmet i en stor ovn med åpen flamme lett synlig midt i lokalet. – Det går på kaffe late, sier jeg og nikker mot de to venninnene. Stefan smiler. – Selv elsker jeg espresso, er faktisk hekta, sier han muntert – hver dag i ett år gikk jeg på fire og åttedobbel espresso, da med en slurk vann mellom hver kopp. Det ga meg søvnproblemer og koffeinsjokk. Hvordan virket det? Du blir grønn, sier han – får kaldsvette og kjenner det i magen. Det er helt sykt, det smaker som krutt og fungerer som krutt i kroppen. Nå bruker jeg te om kvelden for å få sove. Det Stefan ikke vet er at espressokaffe inneholder et stoff som reduserer magens syreproduksjon. Jo lenger kaffebønnene er ristet, jo mer magevennlig er kaffen. Jeg har hentet opplysningene fra Videnskap.dk. Det er tyske og østerrikske forskere som har funnet ut at kaffe ikke bare inneholder stoff som kan irritere magen og gi sure oppstøt hos enkelte. Stoffet N- methylpyidium blokkerer tilsynelatende for magecellenes evne til å danne saltsyre, og dette stoffet dannes under risting av kaffebønner. Slik mener forskerne at espressokaffen er bedre for magen enn lys kaffe. Det kan være en mulig årsak til at Stefans mage fremdeles fungerer noenlunde normalt.

To menn i 40 årene ankommer stedet, den ene med rød skinnjakke og Elvis sveis, den andre med press i buksa. Stefan blir opptatt og jeg kan nye den søte fyldige kaken og den mørke italienske kaffen. Lokalet fylles raskt opp av unge kvinner i flokk, og noen enslige menn. Like over meg sitter en kvinne i 20 årene og speider mot døra. Inn kommer en ung mann med flakkende blikk. Hun vinker og han smiler. De gir hverandre en god klem. Det tar ikke lang tid før han drister seg til et lett kyss og møter de tørre leppene hennes. Hun myser mot han og lukker øynene. Jeg må nesten dra fram Per Olav Kaldestads dikt: Eg seier du er den deiligaste:

                        Eg seier du er

                        den deiligaste

                        jenta på denne jord,

                        og seier det

                        heilt ned i tærne.

                        Og kjem til deg

                        på ny og på ny,

                        så gjerne.

                        Over fjellet og

                        gjennom lufta

                        og bak det vidaste

                        havet, finn eg deg og

                        blir din blidaste

                        trave.

 En eldre barnevogn, ikke i bruk, står plassert ved døren inn til toalettet. Antakelig inventar for å vise at kunder med barnevogner er velkommen. Jeg hadde knapt rukket å tenke tanken før første barnevogn blir trillet inn. Vognen blir parkert ved bordet, den nybakte moren bestiller kaffe latte, vugger vognen forsiktig og blir etter kort tid oppslukt av siste nyheter i Dagbladet. – Charlotte, sier hun da jeg ber om å få noen ord. Hun forteller hun er ny i byen og i full jobb, men at hun nå har permisjon. - Fødselspermisjon og kafé er en og samme ting, sier hun og smiler. Jeg nyter å gå ut, stikke innom en kafé og drikke kaffe. Dette er luksus rett og slett. Dette året jeg skal nyte i lange drag. Jeg spør hvorfor hun velger kafé, og hun svarer det har noe med følelsen av å være sammen med andre å gjøre, at hun er ny i byen og har behov for å oppleve folkelivet. Jeg lar henne nyte øyeblikket i fred.

Stefan vil skjenke i ny varm kaffe, jeg takker pent nei. - En god kaffe er som god vin, sier han – om ikke bedre. Takk for besøket og velkommen igjen. Jeg pakker fotoapparatet. På vei hjem slipper jeg fem kroner i pappkruset og hører tonene fra et falskt trekkspill svinne hen. Jeg har tenkt meg til et spisested 74 meter over bakken.