Kafè og kjærlighet i Ålesund by

Etter en biltur på ca en time åpenbarer Ålesund by seg. En pulserende by med et rikt uteliv og masse kafeer. Sunnmøringene er ikke helt ulike Bergenserne i væremåte, entusiastiske, åpne og lette å komme i kontakt med, men de har en ting Bergenserne mangler, bakkekontakt. Min bror, som bor i Ålesund, anbefalte  meg å besøke bakeriet og kafeen ikke langt fra kaia der Hurtigruten legger til.

Forbudt å spytte på gulvet!

Stedet kan knapt kalles for trendy der det ligger i en murgård ved kaia. Fra stedet har du utsikt til kaianlegget for hurtigbåtene som legger til i byen. Det er som du ser for deg svennene i 1890 årene der de bar mel fra sjøbodene og inn i bakeriet. – Min bestefar startet bakeriet i 1893, sier innehaver Kåre Walderhaug, - og siden den tid har det vært drevet av familien. Vi har vært utsatt for to branner, den ene i bybrannen i 1904 og den andre da vi ble bombet i 1945.Men vi reiste oss igjen. Det ligger mye historie i veggene her. Han viser meg reglene for renhold i bakeriet fra 1916.  I § 8 står der:

            I ethvert arbeidsrum skal der være et tilstrekkelig antal spyttebakker,

            som skal tømmes og rengjøres hver dag. Personer under 18 aar maa ikke

anvendes til at utføre renhold av spyttebakkene. Det er forbudt å spytte på gulvet

 - Det var andre regler for renhold på den tiden, sier han og ler. - Det har ikke alltid vært så lett å drive heller, som da krigen kom og Ålesund by var fri for gjær. Da tok min onkel Jon affære. Han fikk tak i en kar med lastebil og etter mye om og men med politiet fikk de klarering til å dra. De startet fra Ålesund med fiskelast på bilen. På Åndalsnes fikk de problem med tyskerne, men kranglet seg gjennom. Men da de kom til Dombås var riksvegen sperret. Men de fant et høvelig sted, tok sats med lastebilen og kjørte opp på jernbanelinja. De kjørte i en rasende fart sørover på banelegemet. Hadde toget vært i rute ville de ha mistet livet. Omsider kom de seg inn på riksveien igjen, og kjørte mot høylytte tyske protester langs endeløse kolonner av kløvhester som den tyske krigsmakten hadde på marsj nordover. Til Oslo kom de, kvittet seg med fisken og returnerte med bilen full av gjær. Walderhaug er vennligheten selv, full av historier. – Du må ta deg en tur hit i morgen tidlig klokken seks, sier han – da har vi en gjeng mannfolk som samles før de går på arbeid. Det er en gjeng som har møttes fast i 20 – 30 år. Når noen dør, kommer det nye til. Det er mine stamgjester. Jeg takker ja til invitasjonen, bestiller en kopp kaffe og en lukket valnøtt.

Inn kommer et ungt par. Det oser forelskelse. Han er høy, mørk med et klart blått blikk. Hun slank, med en litt sped kroppsbygning, lyst hår og et blygt smil. De setter seg i en mørk krok i lokalet. - Skulle tro de oppsøkte et mer trendy sted med espresso og oppdatert musikk, tenker jeg. De bestiller et stykke bløtkake og begynner å mate hverandre med en teskje. Blikkene de utveksler, smilet og den lett flørtende tonen gjør meg helt sikker i min sak. Her har amors piler truffet to brystkasser i stor fart. Jeg forstyrrer idyllen og forklarer mitt ærend og forteller om mine observasjoner. De smiler begge to. – Mine antakelser er altså riktig?  De nikker lett opprømt. – Jo, vi er forelsket sier de. – Men hva gjør dere her, på denne kafeen?  - - Vi vil være alene og ønsker ikke å bli forstyrret. Jeg løfter hendene i været. – Det er greit, sier han – vi stiller gjerne opp i boka di. Du plager oss ikke om det ikke tar for lang tid. De forteller de er studenter, at de ønsker å prate sammen og ikke bli sett. De valgte derfor et anonymt sted hvor de kunne ”leke” litt sammen, prate og kose seg med et godt kakestykke. De er der knapt en halv time før de raser av sted til neste forelesning.

 

 

Ikke alle møter på kafé ender som beskrevet her. Inger Hagerup viser dette i sitt dikt:

Kafe´- kjærlighet

Ja, jeg trist i kveld.

Se ikke på meg nå, - jeg er ikke meg selv.

Vinen eller musikken – jeg vet ikke, - csardasmusikk

virker bestandig på meg, nervene mine slår klikk.

Forresten er det over igjen om et øyeblikk.

Du hilste på en isted,

hun i den grønne kjolen, - meg kommer det ikke ved

naturligvis, - si meg bare, kjente du henne godt?

Du smilte så pent. – Jeg håper du ikke har misforstått.

Jeg synes bare at typen var virkelig sjelden flott.

Nei, hør ikke på meg, du!

Jeg lyver, jeg lyver, jeg lyver! Og jeg er bare sjalu!

Ja, selv om jeg ellers hater all slags lenker og bånd –

i dag vil jeg gjerne holde hjertet ditt i min hånd

og lukke fingrene tett, tett sammen omkring det – sånn!

Vet du at kjærlighet

det er den bitre stunden, tror jeg, da begge vet

at det er en kløft mellom ham og henne, uendelig stor,

og ingen kan nå den annen med tanker eller med ord,

selv om de sitter som vi og snakker ved samme bord.

Nei, hør ikke på meg i kveld!

Jeg mener jo ikke et ord med noenting likevel.

Skjønner du nå hvor meningsløst dum og skinnsyk jeg er?

Men lov meg: Ikke å hilse på damer i grønne klær,

og slett ikke smile til dem, så lenge jeg sitter her!

Kveldsmørket senker seg. Jeg må ha litt luft før jeg går til sengs. Jeg vandrer langs kaia mot hurtigruten, setter meg på en benk. Ser noen båter gå inn vågen. Folk drikker øl i varmen. Lett kledde, muntre og glade i natten. Jeg ser mot den mysteriøse stjernehimmelen som til alle tider har fått oss mennesker til å fundere over livets gåter, menneskelivets identitet og Guds vesen. Den eldgamle teksten fra Salme 8 rant meg i hu:

Når jeg ser din himmel,

et verk av dine fingrer,

månen og stjernene som du

har satt der, hva er da et menneske

siden du kommer det i hu,

et menneskebarn siden du tar deg av det?

Ikke at man må være religiøs for å undres. Jeg har en venn som stiller spørsmålet om ikke astronomien har noe vesentlig og viktig å bidra med i vår streben etter å tale sant og klart om Gud for dagens mennesker. Jeg føler meg som et sandkorn i et stort univers. Med venstre arm vifter jeg tanken bort, kjøper meg en softis, går mot hotellet og håper på en god natts søvn.