Jeg har nylig vært innom Kr-sund i forbindelse med min bok Smak på livet - fra bønner til bord.

Fra byen tar jeg den nyinnvidde undervannstunnelen til Averøy og kjører over Atlanterhavsveien til Eide kommune. Dette er verdens fineste bilreise, ifølge den britiske avisen The Guardian. Jeg har kjørt her tidligere, men blir like imponert hver gang. Det blåser friskt, skummet på bølgetoppene lager sirkler i vannoverflaten, tunge mørke skyer siger inn fra havet og varsler alt annet enn pent vær. I 2005 kåret byggeindustrien vegen til århundrets byggverk og i 2007 hadde nettsida ABC Startsiden sine lesere kåret Atlanterhavsvegen til Norges underverk. Magasinet "Reiser og ferie" sier at veien er på "ti på topp" blant Norges flotteste sykkelturer!

Jeg kjører inn i Eide kommune, bygda som lever av de døde. Ikke rart de har fått et slikt kallenavn da de leverer ca. 40 prosent av alle gravmonumenter i Norge. Her finner vi et av de største miljøene fra steinindustrien i Norge med røtter 100 år tilbake i tid. Jeg beveger meg bort fra havstrømmen og inn i roligere farvann. Molde by er i sikte. Aker stadion dukker opp på høyre side. Her har jeg opplevd mange gode øyeblikk på tribunen der Rosenborg har valset over Molde FK til Romsdalingenes store fortvilelse.

Jeg har avtalt å møte en mann jeg sist hilste på for ca. 50 år siden. Vi vokste opp i samme by, Kristiansund. Han foreslo å møtes på Skippy kafé som ligger ved fergeleiet – Hvorfor kafé? – Det gir en trygg ramme, svarte han på en skurret mobiltelefon – og for å være ærlig, da slipper jeg å rydde hjemme, ved å treffes utenfor hjemmet blir du liksom involvert på en annen måte. Du går en del på kafé?  – Ja, det er godt å gå ut med kona av og til, spise og få en avveksling i hverdagen.

Det var en reportasje i lokalavisen Tidens Krav som lå bak møte med Ivar Arne Grønseth. I korte trekk gikk reportasjen ut på at Sissel Farstad, og hennes mor, i mer enn 40 år hadde lurt på hvem som hver jul hadde lagt ned en krans på brorens grav i Kristiansund. Broren, Ivar Arne Farstad, reiste ut til sjøs 15 år gammel og døde under lossing i Spania fire år senere. Alle i nær familie og vennekrets ble spurt, men ingen hadde kjennskap til kransene. Da moren ble innlagt på sykehjem gjorde de et forsøk på å få oppklart mysteriet. Sissel kontaktet lokalavisen Tidens Krav. Etter kort tid meldte Grønseth seg

De mennesker som har gitt oss en bit av sitt hjerte, vil alltid være en del av vårt liv.

-Jeg kom til Kristiansund i 1960 fra landsbygda, sier han – og jeg ble plassert i en klasse med 30 bygutter. Det ble en voldsom overgang og jeg ble raskt et mobbeoffer. Ble kalt bone og fikk en del juling. Det var en vanskelig og tung tid for en ung gutt. Det gjorde det ikke enklere at familien vår hadde svært dårlig økonomi. Å gå med umoderne klær, som gjerne var lappet, passet ikke inn i motebildet den gang. Det å bli utsatt for vedvarende plaging fysisk og psykisk gjorde noe med mitt unge sinn. Grønseth rister lett på hodet og tar en slurk av Cola flaska før han fortsetter. – Da jeg var 12 år fikk jeg så inderlig lyst til å gå på skøyter, sier han – jeg våget meg over til Kirklandet og idrettsplassen som var islagt. Plassen var fylt av unger som gikk på lengdeløperskøyter. På den tiden var skøyteløperne dagens helter med navn som Knut Kuppern Johansen. Mor og far hadde ikke råd til å kjøpe ordentlige skøyter, av den grunn stilte jeg med beksømsko og skøyter med reimer av lær. Jeg ble lagt merke til og jeg husker ennå mengden av unger som fulgte etter meg og hånet utstyret og dialekten min. Han tar en kort pause. – Det var da den reddende engel dukket opp, fortsetter han – Ivar Arne Farstad, som var to år eldre enn meg. Han jaget mobberne, spredte mengden og tok meg under sine vinger. Det ga meg en underlig og god følelse jeg har hatt vanskelig for å glemme.

Han forteller at de etter episoden på isen ble venner, og at Ivar Arne ble som en storebror for ham, et trygt anker. De gikk på kino og delte felles interesse for båter. Han forteller at vennen også var utsatt for mobbing på skolen, og slik hadde innsikt i problemet. De fant rett og slett trøst og styrke i hverandre. I svært ung alder maste vennen seg til å reise ut på sjøen, han ville, som sin far, bli sjømann. Men sjømannslivet til vennen endte dessverre i en tragisk arbeidsulykke i Spania med døden til følge. – Jeg var 17 år da jeg satt bakerst i kirka under begravelsen, sier han – jeg kjente ingen i familien og de visste knapt hvem jeg var. Det var ikke vanlig å bli med hjem til hverandre den gangen. Det oppstod en kort tenkepause og en ny slurk fra Colaflaska - Jeg la ned en krans på graven hans i 1968, fortsetter han - dette har jeg gjentatt hver jul siden. Det vil si med unntak av jula 1973 da jeg ble rammet av en hjerneblødning 23 år gammel.

Over 40 år etter at han la ned den første kransen ringte svigerinnen hans og fortalte at han var etterlyst i lokalavisa Tidens Krav. Da han leste artikkelen forstod han sammenhengen. Ikke hadde han tenkt at kransene skulle skape slikt oppstyr. Møte med Ivar Arnes søster ble sterkt. Lite ante han at familien i over 40 år har lurt på hvem som hvert år la ned en krans på Ivar Arnes grav. – Det sterkeste møte hadde jeg med Ivar Arnes mor, sier han litt ettertenksom – moren var innlagt på sykehjem og led av Alzheimer. Hun var sterkt angrepet og fikk med seg svært lite av det som skjedde i nåtid. Men da jeg blir presentert for henne skjer noe uventet, den eldre damen hugger tak i meg, holder meg rundt halsen og begynner å gråte.  - Er det virkelig deg, visker hun i øret mitt, er det deg? Hun ville ikke slippe taket og vi ble stående slik en lang stund. Det var sterkt. Så kom kaffen og kakene på bordet.

 Fergen fra Vestnes legger til kai. Grønseth tømmer resten av Colaflaska i en slurk. – Jeg må fortelle deg hvordan det hele endte, sier han – da vi var i ferd med å reise oss fra bordet på sykehjemmet, ser mor til Ivar Arne på meg med et tomt blikk og spør: - Hvem er du? Jeg var slettet fra minnet, men jeg er glad for det øyeblikk av glede jeg hadde gitt henne. Det kan være en takk for de gode øyeblikk hennes sønn ga meg på skøytebanen for snart 50 år siden.