Jeg er fremdeles i Ålesund. Våkner og oppsøker:

 Jan og gutta!

 

En kvinnelig taxisjåfør kommer inn, kjøper fem nystekte wienerbrød. Det er Kåre, innehaveren, som står bak disken, betjeningen kommer ikke før halv ni. Jeg skimter bakerne på bakeriet, kjenner lukten av nybakte brødvarer og heller i meg varm svart kaffe. I hjørnet ved et langt bord sitter Jan Østensen. Han venter på at de andre gutta skal komme. – Jeg har vært her hver morgen klokken seks siden 1964 sier han og humrer. Han er godt kledd i en blå fleecejakke under en arbeidsjakke i samme farge. På hodet har han en mørk blå topplue trukket ned. Ansiktet bærer preg av et langt arbeidsliv med rynker på kinnene som følger neseroten. Han ler ustanselig. Jeg ser for meg en godlynt, snill mann, midtpunkt i enhver forsamling. – Det er blitt en livsstil dette, sier han – å møtes her, lese Sunnmørsposten, ta opp aktuelle problemstillinger, og prate fotball. Finnes ikke bedre måte å åpne dagen på enn å møte andre til et sosialt samvær før arbeidsdagen begynner.

De andre gutta ramler etter hvert inn i lokalet og samtalen er i gang. Det utveksles informasjon, og ikke uventet kommer Ålesund fotballklubb på banen. De ligger som nummer to på tabellen, en uvant situasjon for et lag som har sloss med nedrykksspøkelse de siste årene. Når en prøver seg med at det er muligheter for seriegull, ber en annen om realisme, det er mange kamper igjen. – Vi må ikke ta av, sier han – se hvordan det gikk med Brann. Slik bølger meningene fram og tilbake og latteren sitter løst. Fotballinteresserte er de til gangs og det er ingen tvil om hvem som er dagens helt i Ålesund for tiden.

 

En annen forteller om en tur han hadde til England nylig og fargelegger pub besøkene og kulturen i London. Det oppstår en diskusjon om emnet publiv kontra norsk kafé kultur.

 

Jostein kommer inn kledd i en genser med reklame for Devold. Han setter seg ved et annet bord. Han stikker nesen ned i lokalavisen og virker helt fjern.  De andre slenger noen kommentarer mot avisleserens bord, men de faller til jorden. Han vil sitte i fred med avisen. Slik ebber seansen ut og samtlige forlater stedet etter hvert.  Betjeningen kommer og en ny kundegruppe er på vei inn. For meg er tiden inne for å sette kursen mot Trondheim. Klokken har knapt passert 0700.