Den Lille Oase

I en tid preget av et ustabilt følelsesliv, sterke erotiske opplevelser og en utpreget opprørstrang var Den Lille Oase i Kristiansund et yndet oppholdssted. Spent på om hun satt der i dag også entret jeg ofte lokalet, bestilte byens beste soft is og satte meg på barkrakken med panoramautsikt til Kongens Plass. Vi diskuterte musikk, anla langt hår, opplevde at John F. Kennedy ble skutt, og at Elvis ble soldat i hæren.  Vi ble vitne til at en ny verden oppstod da Beatles kom på banen og sang ”She loves you…” Og endelig hadde vi fått en snackbar, et sted å møtes over en Coca Cola. Kaffe var ikke, som nå, en sentral del av ungdomskulturen. Dette var mitt første møte med det jeg nå vil definere som kafé kulturen.

Litt vemodig var det å lese i Tidens Krav at Oasen, eller Quicken, som kafeen ble kalt på folkemunne, hadde servert sin siste tallerken med crembuljong. Som mange kafeer i landet hadde Quicken sin spesialitet. Jeg kastet meg på telefonen til Marie Westerheim som sammen med sin avdøde mann startet sitt første serveringssted i byen året 1946, for så i 1959 å etablere Den Lille Oasen på Kongens plass. Allerede i 1946 serverte de hjemmelaget is som ble laget i en femliters beholder som ble drevet manuelt. For å sveive fikk ungdommer en liten slant penger og en smak på isen. Jeg var ute etter oppskriften på crembuljong men ble vennlig avvist. - Du er ikke den eneste som har ringt, svarte hun lattermildt – jeg får årlig telefoner fra byens befolkning, men nei, den blir i familien. Fruen er engasjert som hjelpearbeider i kirka. De nyter godt av smaken når hun en gang i året serverer den nostalgiske retten crembuljong. Man det får bli med det.

Da de etter 40 års drift la ned virksomheten var gammelgjengen, som jevnlig hadde møttes på oasen i 40 år, samlet. De skrøt av betjeningen og klaget over at de nå ville bli hjemløse. Det var løst mange verdensproblem i lokalene gjennom flere tiår. Tippegjengen hadde brukt kafeen hver helg for å slå fast ukens tippetegn i fotball og Lotto. Odlaug, som hadde mottatt Hjemmets Vels medalje for sin arbeidsinnsats ved Quicken, fortalte i et intervju med Tidens Krav at hun hadde sett flere generasjoner vokse opp. Alle, unge og gamle elsket isen ved Oasen. Det kan jeg bekrefte. Som barn ble det ikke en ordentlig 17. mai feiring uten Softis fra Westerheim på Den Lille Oasen.

  Foto: Den lille Oase, interiør fra 1960 tallet med jukeboks, privat eie.

Jukeboks, som Westerheim støtter seg på, er et kabinett med automatisk grammofonplatespiller, fremstilt første gang av Automatic Machine & Tool Co. i Chicago 1906. Forløperen, en automatisk fonograf, ble presentert i San Francisco allerede i 1889. Jukeboksen kan stilles inn på en ønsket plate som blir spilt når en mynt slippes på automaten. Den ble vanlig på kafeer o.l. i USA i 1930-årene og overtok da for mekaniske pianoer og andre lignende innretninger. Etter hvert spredte den seg til Europa og en stor del av resten av verden, og særlig i 1950- og 1960-årene var den en viktig spreder av populærmusikk og et sentralt element i den nye ungdomskulturen som vokste frem. 

 Jeg er fremdeles i Ålesund. Våkner og oppsøker:

 Jan og gutta!

 

En kvinnelig taxisjåfør kommer inn, kjøper fem nystekte wienerbrød. Det er Kåre, innehaveren, som står bak disken, betjeningen kommer ikke før halv ni. Jeg skimter bakerne på bakeriet, kjenner lukten av nybakte brødvarer og heller i meg varm svart kaffe. I hjørnet ved et langt bord sitter Jan Østensen. Han venter på at de andre gutta skal komme. – Jeg har vært her hver morgen klokken seks siden 1964 sier han og humrer. Han er godt kledd i en blå fleecejakke under en arbeidsjakke i samme farge. På hodet har han en mørk blå topplue trukket ned. Ansiktet bærer preg av et langt arbeidsliv med rynker på kinnene som følger neseroten. Han ler ustanselig. Jeg ser for meg en godlynt, snill mann, midtpunkt i enhver forsamling. – Det er blitt en livsstil dette, sier han – å møtes her, lese Sunnmørsposten, ta opp aktuelle problemstillinger, og prate fotball. Finnes ikke bedre måte å åpne dagen på enn å møte andre til et sosialt samvær før arbeidsdagen begynner.

De andre gutta ramler etter hvert inn i lokalet og samtalen er i gang. Det utveksles informasjon, og ikke uventet kommer Ålesund fotballklubb på banen. De ligger som nummer to på tabellen, en uvant situasjon for et lag som har sloss med nedrykksspøkelse de siste årene. Når en prøver seg med at det er muligheter for seriegull, ber en annen om realisme, det er mange kamper igjen. – Vi må ikke ta av, sier han – se hvordan det gikk med Brann. Slik bølger meningene fram og tilbake og latteren sitter løst. Fotballinteresserte er de til gangs og det er ingen tvil om hvem som er dagens helt i Ålesund for tiden.

 

En annen forteller om en tur han hadde til England nylig og fargelegger pub besøkene og kulturen i London. Det oppstår en diskusjon om emnet publiv kontra norsk kafé kultur.

 

Jostein kommer inn kledd i en genser med reklame for Devold. Han setter seg ved et annet bord. Han stikker nesen ned i lokalavisen og virker helt fjern.  De andre slenger noen kommentarer mot avisleserens bord, men de faller til jorden. Han vil sitte i fred med avisen. Slik ebber seansen ut og samtlige forlater stedet etter hvert.  Betjeningen kommer og en ny kundegruppe er på vei inn. For meg er tiden inne for å sette kursen mot Trondheim. Klokken har knapt passert 0700.

Kafè og kjærlighet i Ålesund by

Etter en biltur på ca en time åpenbarer Ålesund by seg. En pulserende by med et rikt uteliv og masse kafeer. Sunnmøringene er ikke helt ulike Bergenserne i væremåte, entusiastiske, åpne og lette å komme i kontakt med, men de har en ting Bergenserne mangler, bakkekontakt. Min bror, som bor i Ålesund, anbefalte  meg å besøke bakeriet og kafeen ikke langt fra kaia der Hurtigruten legger til.

Forbudt å spytte på gulvet!

Stedet kan knapt kalles for trendy der det ligger i en murgård ved kaia. Fra stedet har du utsikt til kaianlegget for hurtigbåtene som legger til i byen. Det er som du ser for deg svennene i 1890 årene der de bar mel fra sjøbodene og inn i bakeriet. – Min bestefar startet bakeriet i 1893, sier innehaver Kåre Walderhaug, - og siden den tid har det vært drevet av familien. Vi har vært utsatt for to branner, den ene i bybrannen i 1904 og den andre da vi ble bombet i 1945.Men vi reiste oss igjen. Det ligger mye historie i veggene her. Han viser meg reglene for renhold i bakeriet fra 1916.  I § 8 står der:

            I ethvert arbeidsrum skal der være et tilstrekkelig antal spyttebakker,

            som skal tømmes og rengjøres hver dag. Personer under 18 aar maa ikke

anvendes til at utføre renhold av spyttebakkene. Det er forbudt å spytte på gulvet

 - Det var andre regler for renhold på den tiden, sier han og ler. - Det har ikke alltid vært så lett å drive heller, som da krigen kom og Ålesund by var fri for gjær. Da tok min onkel Jon affære. Han fikk tak i en kar med lastebil og etter mye om og men med politiet fikk de klarering til å dra. De startet fra Ålesund med fiskelast på bilen. På Åndalsnes fikk de problem med tyskerne, men kranglet seg gjennom. Men da de kom til Dombås var riksvegen sperret. Men de fant et høvelig sted, tok sats med lastebilen og kjørte opp på jernbanelinja. De kjørte i en rasende fart sørover på banelegemet. Hadde toget vært i rute ville de ha mistet livet. Omsider kom de seg inn på riksveien igjen, og kjørte mot høylytte tyske protester langs endeløse kolonner av kløvhester som den tyske krigsmakten hadde på marsj nordover. Til Oslo kom de, kvittet seg med fisken og returnerte med bilen full av gjær. Walderhaug er vennligheten selv, full av historier. – Du må ta deg en tur hit i morgen tidlig klokken seks, sier han – da har vi en gjeng mannfolk som samles før de går på arbeid. Det er en gjeng som har møttes fast i 20 – 30 år. Når noen dør, kommer det nye til. Det er mine stamgjester. Jeg takker ja til invitasjonen, bestiller en kopp kaffe og en lukket valnøtt.

Inn kommer et ungt par. Det oser forelskelse. Han er høy, mørk med et klart blått blikk. Hun slank, med en litt sped kroppsbygning, lyst hår og et blygt smil. De setter seg i en mørk krok i lokalet. - Skulle tro de oppsøkte et mer trendy sted med espresso og oppdatert musikk, tenker jeg. De bestiller et stykke bløtkake og begynner å mate hverandre med en teskje. Blikkene de utveksler, smilet og den lett flørtende tonen gjør meg helt sikker i min sak. Her har amors piler truffet to brystkasser i stor fart. Jeg forstyrrer idyllen og forklarer mitt ærend og forteller om mine observasjoner. De smiler begge to. – Mine antakelser er altså riktig?  De nikker lett opprømt. – Jo, vi er forelsket sier de. – Men hva gjør dere her, på denne kafeen?  - - Vi vil være alene og ønsker ikke å bli forstyrret. Jeg løfter hendene i været. – Det er greit, sier han – vi stiller gjerne opp i boka di. Du plager oss ikke om det ikke tar for lang tid. De forteller de er studenter, at de ønsker å prate sammen og ikke bli sett. De valgte derfor et anonymt sted hvor de kunne ”leke” litt sammen, prate og kose seg med et godt kakestykke. De er der knapt en halv time før de raser av sted til neste forelesning.

 

 

Ikke alle møter på kafé ender som beskrevet her. Inger Hagerup viser dette i sitt dikt:

Kafe´- kjærlighet

Ja, jeg trist i kveld.

Se ikke på meg nå, - jeg er ikke meg selv.

Vinen eller musikken – jeg vet ikke, - csardasmusikk

virker bestandig på meg, nervene mine slår klikk.

Forresten er det over igjen om et øyeblikk.

Du hilste på en isted,

hun i den grønne kjolen, - meg kommer det ikke ved

naturligvis, - si meg bare, kjente du henne godt?

Du smilte så pent. – Jeg håper du ikke har misforstått.

Jeg synes bare at typen var virkelig sjelden flott.

Nei, hør ikke på meg, du!

Jeg lyver, jeg lyver, jeg lyver! Og jeg er bare sjalu!

Ja, selv om jeg ellers hater all slags lenker og bånd –

i dag vil jeg gjerne holde hjertet ditt i min hånd

og lukke fingrene tett, tett sammen omkring det – sånn!

Vet du at kjærlighet

det er den bitre stunden, tror jeg, da begge vet

at det er en kløft mellom ham og henne, uendelig stor,

og ingen kan nå den annen med tanker eller med ord,

selv om de sitter som vi og snakker ved samme bord.

Nei, hør ikke på meg i kveld!

Jeg mener jo ikke et ord med noenting likevel.

Skjønner du nå hvor meningsløst dum og skinnsyk jeg er?

Men lov meg: Ikke å hilse på damer i grønne klær,

og slett ikke smile til dem, så lenge jeg sitter her!

Kveldsmørket senker seg. Jeg må ha litt luft før jeg går til sengs. Jeg vandrer langs kaia mot hurtigruten, setter meg på en benk. Ser noen båter gå inn vågen. Folk drikker øl i varmen. Lett kledde, muntre og glade i natten. Jeg ser mot den mysteriøse stjernehimmelen som til alle tider har fått oss mennesker til å fundere over livets gåter, menneskelivets identitet og Guds vesen. Den eldgamle teksten fra Salme 8 rant meg i hu:

Når jeg ser din himmel,

et verk av dine fingrer,

månen og stjernene som du

har satt der, hva er da et menneske

siden du kommer det i hu,

et menneskebarn siden du tar deg av det?

Ikke at man må være religiøs for å undres. Jeg har en venn som stiller spørsmålet om ikke astronomien har noe vesentlig og viktig å bidra med i vår streben etter å tale sant og klart om Gud for dagens mennesker. Jeg føler meg som et sandkorn i et stort univers. Med venstre arm vifter jeg tanken bort, kjøper meg en softis, går mot hotellet og håper på en god natts søvn.

 Jeg har nylig vært innom Kr-sund i forbindelse med min bok Smak på livet - fra bønner til bord.

Fra byen tar jeg den nyinnvidde undervannstunnelen til Averøy og kjører over Atlanterhavsveien til Eide kommune. Dette er verdens fineste bilreise, ifølge den britiske avisen The Guardian. Jeg har kjørt her tidligere, men blir like imponert hver gang. Det blåser friskt, skummet på bølgetoppene lager sirkler i vannoverflaten, tunge mørke skyer siger inn fra havet og varsler alt annet enn pent vær. I 2005 kåret byggeindustrien vegen til århundrets byggverk og i 2007 hadde nettsida ABC Startsiden sine lesere kåret Atlanterhavsvegen til Norges underverk. Magasinet "Reiser og ferie" sier at veien er på "ti på topp" blant Norges flotteste sykkelturer!

Jeg kjører inn i Eide kommune, bygda som lever av de døde. Ikke rart de har fått et slikt kallenavn da de leverer ca. 40 prosent av alle gravmonumenter i Norge. Her finner vi et av de største miljøene fra steinindustrien i Norge med røtter 100 år tilbake i tid. Jeg beveger meg bort fra havstrømmen og inn i roligere farvann. Molde by er i sikte. Aker stadion dukker opp på høyre side. Her har jeg opplevd mange gode øyeblikk på tribunen der Rosenborg har valset over Molde FK til Romsdalingenes store fortvilelse.

Jeg har avtalt å møte en mann jeg sist hilste på for ca. 50 år siden. Vi vokste opp i samme by, Kristiansund. Han foreslo å møtes på Skippy kafé som ligger ved fergeleiet – Hvorfor kafé? – Det gir en trygg ramme, svarte han på en skurret mobiltelefon – og for å være ærlig, da slipper jeg å rydde hjemme, ved å treffes utenfor hjemmet blir du liksom involvert på en annen måte. Du går en del på kafé?  – Ja, det er godt å gå ut med kona av og til, spise og få en avveksling i hverdagen.

Det var en reportasje i lokalavisen Tidens Krav som lå bak møte med Ivar Arne Grønseth. I korte trekk gikk reportasjen ut på at Sissel Farstad, og hennes mor, i mer enn 40 år hadde lurt på hvem som hver jul hadde lagt ned en krans på brorens grav i Kristiansund. Broren, Ivar Arne Farstad, reiste ut til sjøs 15 år gammel og døde under lossing i Spania fire år senere. Alle i nær familie og vennekrets ble spurt, men ingen hadde kjennskap til kransene. Da moren ble innlagt på sykehjem gjorde de et forsøk på å få oppklart mysteriet. Sissel kontaktet lokalavisen Tidens Krav. Etter kort tid meldte Grønseth seg

De mennesker som har gitt oss en bit av sitt hjerte, vil alltid være en del av vårt liv.

-Jeg kom til Kristiansund i 1960 fra landsbygda, sier han – og jeg ble plassert i en klasse med 30 bygutter. Det ble en voldsom overgang og jeg ble raskt et mobbeoffer. Ble kalt bone og fikk en del juling. Det var en vanskelig og tung tid for en ung gutt. Det gjorde det ikke enklere at familien vår hadde svært dårlig økonomi. Å gå med umoderne klær, som gjerne var lappet, passet ikke inn i motebildet den gang. Det å bli utsatt for vedvarende plaging fysisk og psykisk gjorde noe med mitt unge sinn. Grønseth rister lett på hodet og tar en slurk av Cola flaska før han fortsetter. – Da jeg var 12 år fikk jeg så inderlig lyst til å gå på skøyter, sier han – jeg våget meg over til Kirklandet og idrettsplassen som var islagt. Plassen var fylt av unger som gikk på lengdeløperskøyter. På den tiden var skøyteløperne dagens helter med navn som Knut Kuppern Johansen. Mor og far hadde ikke råd til å kjøpe ordentlige skøyter, av den grunn stilte jeg med beksømsko og skøyter med reimer av lær. Jeg ble lagt merke til og jeg husker ennå mengden av unger som fulgte etter meg og hånet utstyret og dialekten min. Han tar en kort pause. – Det var da den reddende engel dukket opp, fortsetter han – Ivar Arne Farstad, som var to år eldre enn meg. Han jaget mobberne, spredte mengden og tok meg under sine vinger. Det ga meg en underlig og god følelse jeg har hatt vanskelig for å glemme.

Han forteller at de etter episoden på isen ble venner, og at Ivar Arne ble som en storebror for ham, et trygt anker. De gikk på kino og delte felles interesse for båter. Han forteller at vennen også var utsatt for mobbing på skolen, og slik hadde innsikt i problemet. De fant rett og slett trøst og styrke i hverandre. I svært ung alder maste vennen seg til å reise ut på sjøen, han ville, som sin far, bli sjømann. Men sjømannslivet til vennen endte dessverre i en tragisk arbeidsulykke i Spania med døden til følge. – Jeg var 17 år da jeg satt bakerst i kirka under begravelsen, sier han – jeg kjente ingen i familien og de visste knapt hvem jeg var. Det var ikke vanlig å bli med hjem til hverandre den gangen. Det oppstod en kort tenkepause og en ny slurk fra Colaflaska - Jeg la ned en krans på graven hans i 1968, fortsetter han - dette har jeg gjentatt hver jul siden. Det vil si med unntak av jula 1973 da jeg ble rammet av en hjerneblødning 23 år gammel.

Over 40 år etter at han la ned den første kransen ringte svigerinnen hans og fortalte at han var etterlyst i lokalavisa Tidens Krav. Da han leste artikkelen forstod han sammenhengen. Ikke hadde han tenkt at kransene skulle skape slikt oppstyr. Møte med Ivar Arnes søster ble sterkt. Lite ante han at familien i over 40 år har lurt på hvem som hvert år la ned en krans på Ivar Arnes grav. – Det sterkeste møte hadde jeg med Ivar Arnes mor, sier han litt ettertenksom – moren var innlagt på sykehjem og led av Alzheimer. Hun var sterkt angrepet og fikk med seg svært lite av det som skjedde i nåtid. Men da jeg blir presentert for henne skjer noe uventet, den eldre damen hugger tak i meg, holder meg rundt halsen og begynner å gråte.  - Er det virkelig deg, visker hun i øret mitt, er det deg? Hun ville ikke slippe taket og vi ble stående slik en lang stund. Det var sterkt. Så kom kaffen og kakene på bordet.

 Fergen fra Vestnes legger til kai. Grønseth tømmer resten av Colaflaska i en slurk. – Jeg må fortelle deg hvordan det hele endte, sier han – da vi var i ferd med å reise oss fra bordet på sykehjemmet, ser mor til Ivar Arne på meg med et tomt blikk og spør: - Hvem er du? Jeg var slettet fra minnet, men jeg er glad for det øyeblikk av glede jeg hadde gitt henne. Det kan være en takk for de gode øyeblikk hennes sønn ga meg på skøytebanen for snart 50 år siden.