Jeg har nylig vært innom Kr-sund i forbindelse med min bok Smak på livet - fra bønner til bord.

Fra byen tar jeg den nyinnvidde undervannstunnelen til Averøy og kjører over Atlanterhavsveien til Eide kommune. Dette er verdens fineste bilreise, ifølge den britiske avisen The Guardian. Jeg har kjørt her tidligere, men blir like imponert hver gang. Det blåser friskt, skummet på bølgetoppene lager sirkler i vannoverflaten, tunge mørke skyer siger inn fra havet og varsler alt annet enn pent vær. I 2005 kåret byggeindustrien vegen til århundrets byggverk og i 2007 hadde nettsida ABC Startsiden sine lesere kåret Atlanterhavsvegen til Norges underverk. Magasinet "Reiser og ferie" sier at veien er på "ti på topp" blant Norges flotteste sykkelturer!

Jeg kjører inn i Eide kommune, bygda som lever av de døde. Ikke rart de har fått et slikt kallenavn da de leverer ca. 40 prosent av alle gravmonumenter i Norge. Her finner vi et av de største miljøene fra steinindustrien i Norge med røtter 100 år tilbake i tid. Jeg beveger meg bort fra havstrømmen og inn i roligere farvann. Molde by er i sikte. Aker stadion dukker opp på høyre side. Her har jeg opplevd mange gode øyeblikk på tribunen der Rosenborg har valset over Molde FK til Romsdalingenes store fortvilelse.

Jeg har avtalt å møte en mann jeg sist hilste på for ca. 50 år siden. Vi vokste opp i samme by, Kristiansund. Han foreslo å møtes på Skippy kafé som ligger ved fergeleiet – Hvorfor kafé? – Det gir en trygg ramme, svarte han på en skurret mobiltelefon – og for å være ærlig, da slipper jeg å rydde hjemme, ved å treffes utenfor hjemmet blir du liksom involvert på en annen måte. Du går en del på kafé?  – Ja, det er godt å gå ut med kona av og til, spise og få en avveksling i hverdagen.

Det var en reportasje i lokalavisen Tidens Krav som lå bak møte med Ivar Arne Grønseth. I korte trekk gikk reportasjen ut på at Sissel Farstad, og hennes mor, i mer enn 40 år hadde lurt på hvem som hver jul hadde lagt ned en krans på brorens grav i Kristiansund. Broren, Ivar Arne Farstad, reiste ut til sjøs 15 år gammel og døde under lossing i Spania fire år senere. Alle i nær familie og vennekrets ble spurt, men ingen hadde kjennskap til kransene. Da moren ble innlagt på sykehjem gjorde de et forsøk på å få oppklart mysteriet. Sissel kontaktet lokalavisen Tidens Krav. Etter kort tid meldte Grønseth seg

De mennesker som har gitt oss en bit av sitt hjerte, vil alltid være en del av vårt liv.

-Jeg kom til Kristiansund i 1960 fra landsbygda, sier han – og jeg ble plassert i en klasse med 30 bygutter. Det ble en voldsom overgang og jeg ble raskt et mobbeoffer. Ble kalt bone og fikk en del juling. Det var en vanskelig og tung tid for en ung gutt. Det gjorde det ikke enklere at familien vår hadde svært dårlig økonomi. Å gå med umoderne klær, som gjerne var lappet, passet ikke inn i motebildet den gang. Det å bli utsatt for vedvarende plaging fysisk og psykisk gjorde noe med mitt unge sinn. Grønseth rister lett på hodet og tar en slurk av Cola flaska før han fortsetter. – Da jeg var 12 år fikk jeg så inderlig lyst til å gå på skøyter, sier han – jeg våget meg over til Kirklandet og idrettsplassen som var islagt. Plassen var fylt av unger som gikk på lengdeløperskøyter. På den tiden var skøyteløperne dagens helter med navn som Knut Kuppern Johansen. Mor og far hadde ikke råd til å kjøpe ordentlige skøyter, av den grunn stilte jeg med beksømsko og skøyter med reimer av lær. Jeg ble lagt merke til og jeg husker ennå mengden av unger som fulgte etter meg og hånet utstyret og dialekten min. Han tar en kort pause. – Det var da den reddende engel dukket opp, fortsetter han – Ivar Arne Farstad, som var to år eldre enn meg. Han jaget mobberne, spredte mengden og tok meg under sine vinger. Det ga meg en underlig og god følelse jeg har hatt vanskelig for å glemme.

Han forteller at de etter episoden på isen ble venner, og at Ivar Arne ble som en storebror for ham, et trygt anker. De gikk på kino og delte felles interesse for båter. Han forteller at vennen også var utsatt for mobbing på skolen, og slik hadde innsikt i problemet. De fant rett og slett trøst og styrke i hverandre. I svært ung alder maste vennen seg til å reise ut på sjøen, han ville, som sin far, bli sjømann. Men sjømannslivet til vennen endte dessverre i en tragisk arbeidsulykke i Spania med døden til følge. – Jeg var 17 år da jeg satt bakerst i kirka under begravelsen, sier han – jeg kjente ingen i familien og de visste knapt hvem jeg var. Det var ikke vanlig å bli med hjem til hverandre den gangen. Det oppstod en kort tenkepause og en ny slurk fra Colaflaska - Jeg la ned en krans på graven hans i 1968, fortsetter han - dette har jeg gjentatt hver jul siden. Det vil si med unntak av jula 1973 da jeg ble rammet av en hjerneblødning 23 år gammel.

Over 40 år etter at han la ned den første kransen ringte svigerinnen hans og fortalte at han var etterlyst i lokalavisa Tidens Krav. Da han leste artikkelen forstod han sammenhengen. Ikke hadde han tenkt at kransene skulle skape slikt oppstyr. Møte med Ivar Arnes søster ble sterkt. Lite ante han at familien i over 40 år har lurt på hvem som hvert år la ned en krans på Ivar Arnes grav. – Det sterkeste møte hadde jeg med Ivar Arnes mor, sier han litt ettertenksom – moren var innlagt på sykehjem og led av Alzheimer. Hun var sterkt angrepet og fikk med seg svært lite av det som skjedde i nåtid. Men da jeg blir presentert for henne skjer noe uventet, den eldre damen hugger tak i meg, holder meg rundt halsen og begynner å gråte.  - Er det virkelig deg, visker hun i øret mitt, er det deg? Hun ville ikke slippe taket og vi ble stående slik en lang stund. Det var sterkt. Så kom kaffen og kakene på bordet.

 Fergen fra Vestnes legger til kai. Grønseth tømmer resten av Colaflaska i en slurk. – Jeg må fortelle deg hvordan det hele endte, sier han – da vi var i ferd med å reise oss fra bordet på sykehjemmet, ser mor til Ivar Arne på meg med et tomt blikk og spør: - Hvem er du? Jeg var slettet fra minnet, men jeg er glad for det øyeblikk av glede jeg hadde gitt henne. Det kan være en takk for de gode øyeblikk hennes sønn ga meg på skøytebanen for snart 50 år siden.

Det er noe med kaffe og kvinner

Kaffe er symbolet på kjærligheten. Man elsker den brun, blond og sort, men alltid - varm.

Magedans i Beirut og tyrkisk kaffe

Jeg er på veien igjen, i ferd med å samle stoff til boka "Smak på livet - fra bønner til bord. Jeg tar fergen fra Halsa på Nordmøre.

 

Om bord i fergen våger jeg meg bort til en trailersjåfør. En fyr med ukelange skjeggbuster og en slitt jeans. John er en gammel krigsveteran med tjeneste i Midt Østen og Afrika bak seg. Mange år i FN tjeneste har satt sine spor på godt og vondt.  – Bilde av en gammel kvinne drept av en granat følger meg, sier han – jeg hjemsøkes også av geværsalver og synet av avrevne armer. Men årene har leget sårene og jeg lever et godt liv. Da han får høre at jeg skriver en bok, som blant annet tar for seg kafélivet, blar han opp en historie fra sitt minnealbum. Jeg traff Alice i Beirut, sier han i en lun tone – på en av kafeene der, i en sidegate. Hun underholdt med magedans. Etter dansen kom hun bort til bordet mitt og spurte om jeg ville ha kaffe. Jeg var alene vestlig mann i lokalet, de innfødte røykte shisha og spilte backgammon. Det er et utrolig folkeslag. Når krigen startet holdt folk seg hjemme en ukes tid. Da orket de ikke mer, og utestedene ble igjen fylt opp selv om bombene smalt.

-          Du var ikke urolig?

-          Nei, en ble vant med det. Å gå ut var en sjanse du måtte ta.

Han forteller at hun ble sittende ved bordet hans å prate. - Hennes ord den kvelden levde i meg lang tid etterpå, sier han - hun hadde en sterk trang til å snakke om seg selv og sine bekymringer. Vi har ikke tid til å gå i detaljer, ferga legger snart til, men hun blottet mange arr for meg den kvelden. Neste dag møttes vi på samme sted. Igjen serverte hun meg tyrkisk kaffe med søtsmak, skum på toppen og et lag meg kaffepulver på bunnen. Hun gikk kledd i jeans, og hadde nok å ta i, som vi sier her. Øynene var de dypeste og mørkeste jeg noen gang har sett inn i.

-          Du har ikke lett etter henne?

-          Nei for meg var hun en drøm og den drar jeg av og til fram, som nå. Man trenger ikke leve ut alle sine drømmer.

Du kan du få de mest utrolige historier ut av folk om du er tålmodig og lytter. En kopp kaffe og ferske sveler med sukker kan være et godt utgangspunkt. John takker av, han skal til Sunnmøre med varer. Følgende dikt festet seg i minne etter samtalen

 Regnet kysser en soldat på munnen.

lett lener hun seg mot ham,

lukter krutt og blå bensin.

Fra hans drømte grep om Henne

spruter skuddserier som blomstrer

i en bruderød bukett

i fiendens underliv og bryst

og hånd og munn

og splintrer dennes siste Ja.

Harald Sverdrup

London og VM i barista

I min jakt etter kaffenyheter besøkte jeg London og VM i barista. Samtidig la jeg turen innom tidligere verdensmester i kaffesmaking Anette Moldvær fra Trondheim.

 Overgangen fra Børsa til undergrunnen i London er stor. Fra Victoria station til Shepherds´s

 står vi tett som sild i tønne.  Det er sikkert representanter fra samtlige verdensdeler i vognen, forskjellige lukter, kjente og ukjente parfymer, kroppslukt av krydder og melkeprodukter, Jeg løfter armen for å holde meg fast og slipper løs litt norsk kroppslukt, eller svette som vi gjerne kaller det i Børsa. Det er deilig å komme ut i frisk luft etter en halv time i en lukket boks. Etter en kort spasertur ankommer jeg det forhåndsbestilte hotell Plaza som var anbefalt av flyselskapet. Av en mann med pakistansk avstamming blir jeg henvist til rom 25 i fjerde etasje. Nytt sjokk! Rommet kunne ikke vært rengjort på flere uker. Jeg legger meg med klærne på i en seng med laken full av flekker, våkner klokken fire om natta av to duer som flørtet på toppen av klesskapet. Da jeg brøler et norsk ord, flyr de ut vinduet og etterlater seg fire flekker avføring. Før jeg forlater rommet klokken seks om morgenen skimter jeg et tynt lag gammel avføring fra duer på klesskapets topp. Jeg tar en rask avgjørelse og legger ut på søk etter et annet hotell.

En mørkhudet eldre mann sitter på en stol, meget pent kledd, foran Her Majesty Hotel. Jeg spørr etter rom, han presenterte seg som Rogee, en av innehaverne. Vi får det en kaller god kjemi, han forstår min situasjon og rydder plass på et rengjort rom som lukter kvalitet. Han forteller han er fra Mauritius, det magiske land i det indiske hav. Han kom til London for å studere jus for 40 år siden, men møtte en spansk jente og gjorde henne gravid. Slik måtte han begynne å jobbe på restaurant. Han jobbet seg oppover i systemet og endte på de beste hotell i London. - - Sammen med to andre kammerater kjøpte jeg dette huset, sier han og smilte lurt – vi gjorde det så om til en hotell verdig det navnet vi valgte. – Vil du ha en god kopp kaffe? Jeg takker selvsagt ja, og forteller om mitt ærend i London. Slik holder jeg samtalen i gang til langt på kveld med denne hyggelige mannen, som ble gift med sin spanske senorita og nå bor i et bedre strøk utenfor London. Ut på kvelden serverer han en flaske mørkt brunt øl fra Irland, ikke i flaske, men i et glass. Alltid korrekt.

Mesterskap i klassisk baristakunst går ut på å servere 12 kaffedrikker , 4 espresso 4 cappuccino og 4 egenkomponerte signaturdrikker, i løpet av 15 minutter. Drikkene blir vurdert av 4 dommere ut ifra smak, presentasjon, renhold, kreativitet og teknisk arbeid. I tillegg til klassisk baristakunst arrangeres VM i Latte art, VM i Cup tasting og VM i Coffee in Good Spirits som en del av WBC.

Det er deltakere fra hele verden til stede og det syder av liv. Det ligget stor prestisje i en tittel som denne og konkurransen er meget hard. Etter innledende runder med streng dømming står følgende seks deltakere igjen i finalerunden.

En noe mer publikumsvennlig konkurranse er cup tasting.Cup tasting er navnet kaffesmakerne har satt på det de gjør når de skal bedømme kvaliteten på de som kjøper, brenner og tilslutt selger. I prinsippet gjør de det samme som en som smaker på vin eller andre drikkevarer som skal kvalitetsbedømmes. Cup Taster er en internasjonal yrkesbetegnelse, og for fire år siden fikk fagområdet sitt første verdensmesterskap, både for å avgjøre hvem som er verdens beste og for å skape blest om faget. Norge har to verdensmestre i cup tasting, Tom Wendelboe fra Oslo og Anette Moldvær fra Trondheim. Anette har i de senere år bodd i England og arbeider nå på The London School of Coffee.

En kaffesmaker og en vinsmaker gjør omtrent det samme.  Begge smaker, graderer og beskriver. Teknikkene er ikke ulike, men som typer skiller de seg ut. Mange ser på vinsmakerne som verbale og utadvendte.  Kaffesmakerne sees mer på som en innadvendt rase som sitter med hvit frakk og bøyd nakke i mørke trange rom. Men mye har skjedd de siste årene.  Det har vært en betydelig fornyelse i faget, og gjennomsnittsalderen er mer enn halvert. Dessuten har tyngepunktet flyttet seg fra de store brenneriene og ut til de små kaffebarene.

Du kan godt si at kaffesmakerne har kommet ut av sine mørke rom og blitt mer synlig i media. Dyktige er de også, men det er ikke det gjort i en fei å oppnå samme anerkjennelse som vinsmakerne. Som en hjelp arrangerer bransjen et VM for cup tastere. Det første spede forsøket ble gjennomført i Italia i 2004. Siden den tid har mesterskapet utviklet seg til å bli et spennende mesterskap, og greid å erobre en plass i mediabildet.

Et mesterskapets i vinsmaking er i stor grad basert på evnen til å beskrive smaker. I kaffesmaking er det meste basert på evnen til å skille mellom smaker. Kan du først skille to tilnærmet identiske smaker fra hverandre, er veien til å beskrive dem kort. I mesterskapet settes det opp åtte forskjellige triangler på et bord med tre identiske bord ved siden av hverandre på en scene. I hver triangel er det to identiske kopper og en som er ulik. Deltakeren skal kun identifisere den som er den ulike ved å flytte den til siden og bort fra de to andre. Den som finner fram til flest riktige ulike kopper i de åtte trianglene vinner. Er antallet likt, vinner den som har brukt kortest tid. Den koppen som er ulik er merket på undersiden. Deltakeren blir derved sin egen dommer ved å løfte på koppen og vise den til publikum og kamera. Da er det kun to mulige svar. Rett eller galt. Underholdningsverdien ligger i at deltakerne løfter på sine kopper en og en etter hverandre. Rett eller galt. Genialt, spør du meg. Det gjør konkurransen visuell og lett å følge.

I årets mesterskap er Guatemala, Irland, Sør Korea og Hellas i finalerunden.  En etter en blir de slått ut med publikum og kameraenes oppmerksomhet rettet mot seg. De smaker og løfter sine kopper mot publikum for så å få meldingen: Feil kopp, du er ut! Ingen nåde blir vist. Den som til slutt står igjen som vinner er Hector Gonzalez fra Guatemala. En stolt mann, med et bredt glis, fra et av verdens kaffeproduserende land.

For å vinne en slik konkurranse må du mestre flere egenskaper samtidig. Du må ha evnen til å lukte og smake. Selvfølgelig. Men siden du skal gjennom hele 24 kopper er det noe om å ha orden på sin smaks- og aromahukommelse over tid. Den evnen svekkes som kjent alt etter hvor mye du smaker i løpet av et kort tidsrom, så da er det også noe om å stole på sine førsteinntrykk og ikke dvele for lenge i usikkerhet.

Deretter er det et spørsmål om konsentrasjonsevne. Publikum er stort, TV-kameraene surrer et par meter unna, og nervene står i spenn. Sist men ikke minst gjelder det nok å ha konkurranseinstinktet i orden, og å velge den riktige strategien: Sikkerhet kontra kortest mulig tidsforbruk i forhold til de andre finalistene.