Slik begynte det!

Et ikke uvanlig syn. Lørdagstreff på kafé

Etter å ha vært i fast arbeid i 31 år, med kun en ukes sykemelding å vise til, ble jeg rammet av tinnitus som førte til ett års sykemelding. Jeg levde med lyden av en jetmotor i hodet og hadde sterke vedvarende svimmelhetsanfall. Det oppstod et tomrom. Ingen jobb å gå til, kona gikk på arbeid og der satt jeg med mine plager. Det var da kafeen kom inn i mitt liv for alvor. Den oppfylte mitt sosiale behov. Det å komme ut, roe ned, og se å høre andre mennesker var medisin bedre enn å svelge tabletter. Kaffen, vaflene med syltetøy og rømme, og for ikke å glemme VG, ble en innarbeidet rutine. Den første uken ble jeg ved kassen spurt om jeg hadde Coop kort. Etter rimelig kort tid nikket betjeningen til meg. Etter tre uker sa damen bak kassen: – nei, du er her i dag også, kaffen og vafler som vanlig ser jeg. Nå var jeg en av gjengen. Men jeg hadde ikke behov for kontakt med andre, jeg ønsket å være anonym, men samtidig være en del av fellesskapet. Jeg oppdaget hvordan ”familien” der ute fungerte. Noen spiste middag fast på stedet. De kom ofte høylydte inn, som om de var i sin egen stue, hilste på betjeningen som de skulle være nære venner, spøkte og lo. De slo seg gjerne ned på samme bord, delte felles interesser som lotto og tipping og diskuterte høylydt politiske tema.