Min nærbutikk
Jeg minnes fra min barndom da møtestedet var den lokale butikken. Vi ble ekspedert over disk, selvbetjening var et ord vi ikke hadde i vokabularet. Tiden gikk så mye mer sakte på den tiden. Det var tid til å slå av en prat, sette seg ned ved bordet og prate om viktige og uviktige ting. Det var ikke uvanlig at kjøpmannen, når det var stille i butikken, kastet femøringer på stikka sammen med barna i nabolaget.
Mye av den samme følelsen møter jeg igjen på det lokale samvirkelaget i hjembygda Skaun. Betjening over disk er borte, tempoet er litt høyere og femøringen på stikka er en saga blott, men stedet er som før et møtested for unge og eldre. I et bortgjemt rom, innenfor lagerlokalet, har de innredet et kaférom med stoler og enkle bord. Er du ikke lokalkjent, finner du ikke fram. På veggen henger en maskinskrevet plastbelagt lapp som opplyser at kaférommet baserer seg på selvbetjening. Her stoler man på hverandre.
Gammelkara som hver dag møtes her har forlatt rommet, nå sitter kun to skolejenter igjen ved et bord og fortærer skolematen. Godt kledd da det er kaldt ute, men mer enn villig til å bli fotografert. – Vi er her ofte, sier de – nesten hver dag. Det er liksom her vi møtes da. – Drikker dere kaffe? De fniser og rister på hodet. – Melk sier de - det smaker best til brødskiven.
